Det plager meg av og til å være mann. Enkelte forventninger som kulturelt er plassert på oss nordMENN ser ut til å være urokkelige. Men ikke ubrokkelige. Sykestua på Hovden var overlesset med lyskebrokk- , hoftebrokk- , nakkebrokk-, skulderbrokk- og navlebrokkpasienter i helga som var. Var du mann på Hovden og dum nok til å innrømme det så ble du sent opp på et tak. “Se! – Et tak!- Her må vi ta i et tak slik at vi etter 5 timer faktisk kan se et tak.” Gudd. Siden jeg bodde i en leilighet med traktorskuffet inngangsparti, garasjeportåpner og heis opp til husværet trodde jeg at jeg var utenfor faresonen denne helgen. Men min kone ville det annerledes. Det har seg slik at kvelden før traff jeg en gammel nabo, Lene, og Maya og meg og Lene satt og hygget oss og pratet om all snøen som falt i år. Beklageligvis kom vi inn på temaet snø-måking. Min kone la ut om hvor glad jeg var i slikt og Lene fortalte om all snøen på sin hytteveranda. Det endte opp med at Maya avtalte at vi skulle hjelpe Lene med å skuffe snø. Det vil si meg. Jeg ble sendt av gårde med spade neste dag. Ut av den varme leiligheten og over til nedsnødde Lene. Verandaen var ikke så stor så jeg så lyst på det. . . . . En stund. Helt til det kom en nabo, og en til, og en til, og en til og sistemann hadde med seg en stige. “Vi må skuffe taket!”, sa de i kor, “kan du også hjelpe”, sa de, henvendt til meg. Og jeg kunne jo ikke si nei. Så de neste 3 timene var jeg på et tak til noen jeg ikke kjenner og satset liv og lemmer samtidig som kroppen skrek etter fred og ro og brokken snek seg frem. Vel. Det er jo godt å hjelpe. Og Lene gav meg en klem og kom med betalingen. “Vær så god! her har du en flaske vin til Maya”. Arbeidsfordelingen ser også ut til å ha sine faste spor i yrket Snømåker. Kvinnene organsiserer, og vi menn utfører. Jeg har nå blitt tilhenger av kjønnskvotert snømåking.