Jeg skal innrømme at det er en smule angst forbundet med det å gå til legen for å undersøke smerter i brystet. En vet jo aldri! Og når jeg kjørte fra legen med beskjed om å dra rett til akutten på sykehuset så steg angstnivået et aldri så lite hakk. Jeg satt der og håpte på at hjertet ikke ville stoppe med en gang. Bilen parkerte jeg ulovlig utenfor akutten og gikk inn med lappen fra legen. De tok i mot meg, registrerte meg og sa jeg ville bli henta. “Jeg bare flytter bilen over til parkeringa i mens” sa jeg. “Nei!” sa mannen i hvitt. “Tror heller du vil ta boten, enn å satse hjertet!” sa mannen. “Kloke ord!” tenkte jeg. Det hørtes jo ut som en praktisk og logisk slutning. Men angstnivået sank ikke akkurat. Plutselig var jeg der,-  på Sykehusfestivalen. Rett inn gjennom VIP inngangen. Og på med det obligatoriske festivalarmbåndet. Jeg fikk festivalpass med tilgang til alle områder. Jeg betalte ikke en gang. Forbi alle køer. Til og med en personlig assistent var inkludert. Jeg følte meg viktig der jeg trillet av gårde. Forbi de andre på ventelista. De som tålmodig brukte timer av sin tid for å få tak i billett slik at de kunne slippe inn. Og jeg ble trillet rett forbi. Inn i det aller helligste. Backstage til helten. Til hjertelegen. Autograf fikk jeg ikke, men mange klistremerker å samle på. Dette var skikkelig all-inclusive. Jeg ble målt og feid og veid og satt strøm på og nitroglyserin under tunga og hilste på leger og sykepleiere og assistenter og portører og pasienter. Servicen var upåklagelig og opplevelsen betryggende. Angsten forsvant. Min kone og en god kamerat slapp inn på mingleområdet en stund. Men all morroa tok slutt. Heldigvis var alt helt fint, med unntak av noen overbelasta muskelfester inne i brystet. Jeg ble sent hjem frisk. Og skuffelsen var ikke stor over å bli kasta ut fra sykehuset. Men jeg gjorde det rette. Jeg sjekka. Og bilen fikk heller ikke bot. Rock on!