Himmelen tar alltid lengst tid! Vi tror vi er  så barske, vi nordmenn. Med Roald Nansen og Fritjof Amundsen som ledestjerner er vi født med ski på beina og kokt torsk på brødskiva. Vi later som komper er godt og at det er deilig å bade om vinteren. Men sannheten må ut. Vi er ikke bare forbaska tøffe, vi er også en gjeng med puslinger. Det skjønner jeg nå. Min kone og meg forsøker å styre andre vekk fra digital moro. Heller sjakkbrett enn nettbrett. Heller utsynet enn fjernsynet. Heller teflon enn telefon. Dataspill, filmer og telefoner blir forsøkt erstattet med turer, brettspill og prat. Og vi lykkes ofte med det. En ny oppdagelse kom snikende inn døra en dag. Maya har hatt det vondt en stund og for å få tankene vekk kjøpte hun et puslespill. Og så ett til. Og vi hadde glemt hvor meningsløst gøy det var. Sitte å stirre og lete og tenke og myse. Brikke etter brikke datt på plass. Timesvis med pusling.. Det er terapi. Og det har vist seg at det ikke bare er vi som er puslinger. Når vi får besøk i disse dager samles vi rundt puslespillet med en kopp kaffe. Det er liksom lettere å prate da. Det er lettere å være stille. Det er lettere å være. To ungdommer overnattet hos oss i går, på sin vei videre. Gjett hvor de satt utover kvelden. Rundt puslespillet satt vi og skravla. Takk Oda og Severin for besøket. Men neste gang kan dere godt pusle de vanskelige tingene og overlate det lette til oss. Egentlig er jo hele livet  et puslespill som vi legger i sammen. Det er vanskelig å få alle brikkene på plass alene. Og himmelen tar alltid lengst tid.