På samme dag som Maya har vært borte en uke stod jeg i vinterlandskap. På samme dag  står hun i sommerlandskap. Hun går i sandaler i høylandet i Brasil. Jeg stampet i 50 cm snø opp på fjellet på Hovden. Og mens hun kler seg lett med et lag luftig tøy, kler jeg meg tungt med tre lags tett tøy som puster. Hun har det fint. Jeg har det fint. Sammen har vi det fint, selv om vi ikke er sammen. Og samme dag som jeg stod på fjellet på Hovden stod jeg på svaberget ved hytta. Klokka 11 var jeg på en fjelltopp. 6 timer senere ser jeg på sola som går ned over Vågsbygd. Og samme dag som jeg ser 2 så ulike utsikter tenker jeg på Maya og hennes utsikter. Jeg har mine utsikter og hun har hennes og sammen har vi mange. Vi er heldige som bor i en verden med så mange utsikter. Håper bare at vi ikke mister innsikten.