Det snødde litt i går. Deilig kaldt i lufta og friske fine snøfnugg i vinden. Oh glede. “Hold munn!”, kom det fra nærmiljøet. Mitt syn på snø deles ikke av mange har jeg skjønt. Jeg ble for bedt om å holde gledesutbruddene for meg selv. Alle rundt meg mislikte det de så. De fleste har snø aversjon på denne tiden av året. Oppe på Nodelandsheia, noen mil lenger vest snødde det litt mer. Og vi som bor på Høvågkanten kunne høre ukvemsordene som ble slynget ut fra heia langt der borte. Det var bannord sog ordsammenstillinger som sjelden høres, og i hvert fall aldri nedtegnes, her i sør. Ord så stygge at eteren flommet over av bekymringsmeldinger og både de eldste og de yngste fra Jehovas vitner ble satt i alarmberedskap. Det var kun enkelte utflytta nordlendinger som smilte litt og følte seg hjemme en stakket stund. Snøen var ikke velkommen der oppe heller så det ut til. Dessverre forsvant snøen egentlig før den kom. Så jeg måtte ta turen til mitt hemmelige snølager. Der ligger snøen fortsatt meterdyp. Men AKK, den svinner bort der også. Snart er det snøfritt og jeg må tyne meg gjennom den helsikes sommeren.