De hørte ikke engang min teite vits. De små. Det handlet om mer enn spikking for to småingene i går. En kniv er farlig i hånden på hvem som helst. Og når jeg kom tuslende ned sykkelstien etter jobb fant jeg to mindreårige med kniv sittende og vente på meg. Eller det er egentlig feil. Jeg håpte at de ventet på meg. Men dessverre ble min største frykt materialisert. De enset meg ikke. De så ikke at bestefar kom. Og  jeg måtte høylytt påpeke et kraftig;” Hallllllllllllloooooooooo!” og stå  en halv meter unna før de heller ikke merket meg. De satt med hver sin kniv og spikket i vei. Han spikket opptenningsved og hun spikket spisepinner. Verken opptenningsveden eller spisepinnene ble bra, men dette øyeblikket var større enn både meg og resultatet av det de lagde. Det var det at de fikk lov. Etter kyndig opplæring fra famma satt de der inni hver sin verden og var stolte av seg selv. Og famma var stolte av de. De satt der og mestret spikkingens kunst. Og mens tunga var langt fra rett i munnen lagde de litt stolthet i seg selv. Og etter en stund la de merke til meg og jeg fikk behørig presentert både kleine spisepinner og dårlig opptenningsved.

Fantastisk begge deler.