Mørketiden kommer. Det mørkner om kveldene. Svart hav og svart skog. Tidligere og tidligere. Og som om ikke det var nok så trekker svarte og mørke tanker seg inn i vårt hus. Vi vet å svartmale tingene hjemme hos oss. Våre mørke tanker og dunkle planer for fremtiden blir materialisert på den ene endeveggen i stua. Det er vel egentlig Maya som er mørkets dronning. Hennes mørklegging av omgivelsene påvirker oss alle. Mørkets gjerninger og et strengt kosthold inføres i stua. Det er hun som menger seg med likesinnede i de ulike fargehus. Der rister de og shaker de til den rette mørkheten er nådd. Selv lever jeg i skyggenes dal, som de fleste menn. Min kones tanker er min lov. I alle fall interiørmessig. Jeg ble en mørkemann samtidig som det mørke feltet spredde seg utover og fanget inn de som var i nærheten. Til og med et barnebarn ble dradd inn i svartmalinga. Hun møtte veggen hun også. Flink var hun og. Nøye i mørkets tjeneste. Faktisk så flink at ingen ble svartelistet. Til slutt ble alle så fornøyd at jeg er nå usikker på om jeg noen gang får se lyset igjen.
