Det har jeg og. Du kan fortsatt lande på Fornebu. En hel haug med folk har allerede gjort det. En hel by bygges der ute. Riktignok koster Fornebu billetten grovt mye, men det kan fort bli verdt det. En gang tok det like lang tid å kjøre til Norges hovedflyplass Fornebu som det gjør i dag for oss som bor her hvor sønnavinden oppstår. Gardemoen ligger like langt vekk i tid som den gangen. Så hva er vitsen? tenker jeg, helt uten å forstå mitt eget resonnement. Jeg har ei niese jeg er glad i. Egentlig en haug med nieser jeg er glad i. Men ei av de har nå flyttet i leilighet på Fornebu sammen med sin utvalgte. Og vi, som ikke kjenner vår besøkelsestid, føyk innover mot hovedstaden for å overnatte i en helt ny leilighet på Fornebu. Borte er den koselige veien til Oslo. Nå er det bare å holde seg fast i ratter og håpe på at en kommer fram. Vi kom til Fornebu og gikk inn i leiligheten som lå ca der hvor gate 7 var tidligere. Flott strøk med skog og mark rundt. Nedenfor leilighetene, det som en gang var innflygningsveien var det store plener, benker, 100vis av bikkjer, badestrand, og naturreservat. Flott for en med tettbebyggelsesallergi. Riktig flott var det. Og midt i det hele var rosinen i pølsa! Som en nedsunket asfaltert håndballbane med forvokste markeringer lå det der. Kulturminnet. Det var touch-Down, og lift-off området i sørenden av gamle Fornebu hovedflyplass som var blitt spart for ettertiden. Gudd å kult. Jeg stod der en stund og landet og lettet og landet igjen. Jeg tenkte på hvor jeg havna de gangene jeg fløy herifra. Det er et lite asfaltert stykke kulturminne som ligger der ute.