100 meter ekstra. Og 100 meter tilbake. Det var alt som skulle til for å se naturens maleri. Et flyktig kunstverk i et flyktig hode. En gyllen glød skinte inn i bussvinduet og fikk meg nyfiken til å gå en ny vei til jobben i dag. Ikke den korteste, og ikke den lengste, men i dag den fineste. Ned til havet og utsikten utover. Øynene stoppet ikke før de kom helt ut til der hvor hav og himmel møtes. I dag var det bare slik at de møttes ikke, de vokste inn i hverandre og ble ett. Og midt i alt lyset der ute hang Oksøy Fyr i luften og viste vei for Color Line sin SuperSpeed som kom seilende på skinner av sol.
Opplevelsen sitter i ennå. Det er noen timer siden nå men bildet var så underlig vakkert. Etter jeg tok bildet ble jeg sittende stille ganske lenge og bare se. Og alt dette bare fordi jeg gikk litt lengre enn vanlig.
