Deilige deLuca lokker med fristelser hele dagen. Selv om jeg ikke vil, brånekter faktisk, så vil magen. Som en svak mann i et svakt legeme er jeg skutt lenge før skinnet er solgt. Dessverre går hurtigste vei i fra mitt avstigende busstopp til mitt ringe kontor forbi de mest ulidelige fristelser. Min selvpålagte jernvilje har smeltet i det bussens diesellukt er ferdig med å rense mitt neselige sansesystem. Og etter sånn ca. 157,6 meter passerer jeg Dehli deLuca, som med sin forbannede lokkemiddeltaktikk, lar døren stå åpen. Og når vindretningen står på Dehlien sin side svikter mine knær. De deiligste dufter gjør meg ør. Kun etter knokene drar jeg meg over tyggismetta brostein og inn i syndens kaloriinfiserte hule. De har så mye i disken der som pirrer mine lyster og trigger mine sanser. Så jeg ser på det som et bønnhørt kontraønske at øynene mine denne dagen falt på noe jeg ikke har lyst på. Og nei, de serverer ikke komper der. Dette var Kyllingwraps, ferske og fine i dusken og i looken. Men tilleggsteksten stoppet meg. Den ferske følelsen gikk over til en konserveringstilstand. “Håndlaget i ITalia , 60,- kr.”  En stiv pris tenkte jeg jo også, men det kommer sikkert av flyplassavgifter og flybillettgebyr. Ferske ting som er håndlaget i Italia mister min tillit så lenge jeg selv ikke befinner meg  i Italia. Heldigvis. Så denne dagen maktet jeg å unnslippe mitt egendefinerte kjøpspress.

Jeg kom til jobben like mett som da jeg gikk hjemmefra.