En syk liten tanke grep tak i meg i går. En tanke som vokste på meg. På vei til bussen snek det seg inn en tanke om å bli påkjørt. Ikke litt, men skikkelig. Jeg skulle bli påkjørt av noe stort og tungt eller smått og mange. Kanskje først en VW-e-up. Så en semitrailer fylt med tømmer, før en veiskrape etterfulgt av en råner la siste dekket på verket.  Jeg skulle bli most ut over asfalten. Maltraktert og dissekert til det ugjenkjennelige. Småbiter spredd ut over et stort område. I lommen skulle jeg selvfølgelig ha minst ti donorkort slik at jeg er sikker på at det ble funnet minst ett, og at deler ville bli vurdert for donasjon. Uten tanke på hva de eventuelle sjåførene,  vitnene eller de pårørende måtte føle, gikk jeg og smilte ved ideen om denne katastrofale ulykken. Jeg  humret og levde meg inn i scenariet og så det hele i fugleperspektiv. Jeg måtte kose meg med denne tanken nå, forestillingen, for etter ulykken ville jeg jo ikke få oppleve noen ting. Oppleve den totale forvirringen min kroppslige utspredde slingser og innvoller ville skape. Hardbarka Ambulansepersonell og erfarne åstedsgranskere ville stå der å klø seg i skallen badet i sirenelys. De ville se på all denne anatomien fordelt utover en stor flate og forstumme.

Det er en syk tanke, men morsom.

For jeg gikk der med 2 kilo torsketunger i sekken.