Hæ. Tenker jeg. Og forstår ikke helt hva jeg ser. Jeg sitter på ett ennå kaldt svaberg og titter på vakre ender og hvite svaner. Og så;  HÆ! Hva er det jeg ser? “Ka inni steike hossHysa?”, som mine slektninger fra nord ville sagt.  Hæ? tenker jeg en gang til og gnir meg i øynene til øyelokkene er slitt vekk. Da først går det opp for meg at det jeg ser det er bare inni hodet mitt. Litt kommer utenfra, men redigeres inne i haue. Det er der de beste ting skjer. Om du lar dem. Ingen filmer er bedre enn dem du spiller av innenfra. Der hvor projektoren står plassert inne i skallen og lys-strålen med alle bildene treffer netthinnens bakside. Og i sammenheng med lydsystemet i ørene og ytre påvirkninger som vind, sol, snø og regn og sporadiske opp-ned svaner kan det bli formidable inntrykk og forestillinger.

Heldigvis er det akkurat det som er jobben min. Å se filmene først. Ha premieren inne i hodet før jeg forsøker å ta dem vider. Ut. Slik at de kan treffe andres netthinner utenfra.

Av og til er det gøy å være meg