Barn legger ofte hindringer i veien. Så også med barnebarn. Barn er en selvforskyldt plage menneskeheten er belemret med. På grunn av våre safter, lyster og drifter klarer vi ikke å stoppe denne epidemien. Evigvarende plupper de ut av kvinner over hele kloden. Slik er det bare og det må vi forholde oss til. Av og til blir jeg satt til å se etter et av disse nye menneskene. “Åh”, stønner jeg, og alle mine planer for dagen møter veggen. Den store hindringen kom i form av et barnebarn. “Men”, sa min kone, “gjør det du skal og ta henne med”.” OK”. sa jeg og dro av sted.  “Skulle hatt en sommerpulk”, tenkte jeg. “Eller skulle jeg vise henne innsiden av oppbevaringsboksene på Sørlandssenteret?” Men . . . siden slike ting er straffbart dro vi av sted. Vi gikk gjennom Lauvåsen, – den sporty bydelen, hvor det ikke var et menneske å se utenfor alle hus-kartongene de bor i, og inn i skogen. Der skulle jeg finne turorienteringsposter. Nyte dagen og skogens lyder. Men ikke i dag for i dag gikk jeg drassende på et barnebarn. Solen skinte men inni hue regna det. Heldigvis stoppa det regnet, og  til min forundring var det jeg som var bremsen etter kort tid. Hun løp. Over en stokk, under en stein. Hun smilte og trødde i myra. Hun løp fortere enn meg. Hun så på kartet. Hun fant postene. Smilte til og med. Det underligste av alt,- hun var ikke til bry. Hun var ikke til hindring. Hun var til glede. Hindringene startet først da vi kom i utkanten av skogen. Og de var mange. Og  det ble mye. En hel hinderløype. Ikke nok med det. Dette barnet la også nye hindringer i veien for både seg og meg. Og de hindringene måtte vi passere om igjen og om igjen. Gudd.

det var gøy.