Jeg liker ikke det jeg ser. At noen mennesker ikke liker det de ser. Vi har for mange pappkrus i markens. Alt for mange drikker kaffe. De må vekk. Vi har rett og slett for mange pappkrus i Markensgate i Kristiansand. De fleste av dem henger fast i ei hånd som haster på vei til et eller annet viktig i livet. Pappkrusene med kaffe kommer fra Lauras, snart Starbucks, Dehli de Luca, SevenEleven eller andre deilige tilbydere av slike innholdsrike pappkrus. De er fulle av de vidunderligste morgensmakene. Nykvernede kaffebønner overrislet med kokende kildevann sørger for den vidunderlige morra-kaffe-smaken i munnen. Og det til under 50-lappen. Gjennom luften siger varme dunster og det søvnige hodet som sitter i andre enden av handa som holder koppen er i ferd med å våkne. Og mens vi haster gjennom Markens med de fulle koppene i handa passerer vi de tomme koppene. Disse koppene, hvor vi kan se bunnen, sitter fast i en arm som tilhører et menneske som ikke har like mye som oss. De som ikke har overskudd til å fylle koppen selv. Som har reist langt og satset mye for at koppen i alle fall skal bli halvfull i løpet av dagen. Det er disse tomme tiggerkoppene 52 % av oss ønsker fjernet fra Kristiansand. De uten kaffe. De er fattige de som sitter der med koppen, men jeg tror vi gjør oss selv fattige om vi forbyr fattige å vise at de er fattige. De ber om hjelp. Hjelp dem. Kjøp noen gule strikkesokker, eller ei rosa lue om du ikke vil gi en tier. Dropp ditt eget pappkrus en morra og dropp heller pengene kaffen skulle ha kosta i en tom kopp. Eller gjør begge deler, nyt kaffen din og hjelp dem. Du har råd til det.

Jeg velger å tro at et menneske som sitter med en kopp i hånda  trenger en tier mer enn meg.  Jeg velger å tro at det kunne vært meg. Hadde jeg blitt født der de er født, kunne det vært meg.  Så jeg gir litt penger for jeg  vil ikke ha strikkekløeskjerf. Jeg vil bare gi dama en 10er.

Det er så lett å se gjennom dem. Gå utenom dem. Gå rundt dem. Det er så lett å ikke se dem. De hjemløse, de fattige, de sultne, de tiggende, de skitne, de annerledes folka, de som ikke tror det samme som deg.

Dette gjør foreningen Raising The Roof i Canada, noe med. De hjelper hjemløs ungdom. Og reklamebyrået Leo Burnett i Toronto med Art Director Anthony Chelvanathan har hjulpet de med denne kampanjen. Hill, hill.

http://www.raisingtheroof.org/