Jeg er ikke helt alene i dette landet. Ikke du heller. Jeg ser mennesker rundt meg hele tiden. Kvinner og menn. Helter og duster. Kjernedamer og skravlegubber. Jeg har også digitale flater over alt rundt meg og jeg kan lett se på deg uten at du ser på meg. Men. Du ser også på meg uten at jeg ser på deg. Vi vil alle bli sett.  Jeg vil også at andre skal se på meg. Jeg vil bli sett og verdsatt. Akseptert. Men ofte vil jeg  bli sett som en jeg  ikke er. Det samme gjelder sansynligvis deg. Jeg henger ut pynten på facebook og forteller om sunne interesser og store bragder. Jeg forteller om reiser og unger og katter og muffins og skoger og sopper. Jeg vil bli sett på som en kjekk muskuløs reisevant basehopper som samtidig er en handyman av dimensjoner og mestrer i tillegg kjøkkenets mysterier når han skal traktere sin vakre vellykkede familie. Det er tusen måter å vise hvem jeg er på. Men viser jeg meg selv? Det er ofte først når jeg må mene noe som er viktig. Ta stilling til noe som kanskje andre ikke liker, at jeg  holder tilbake. Det er så viktig at andre skal mene at jeg er bra selv om de ikke kjenner meg. Når jeg virkelig mener noe som kan påvirke andre mennesker er det skumlere å uttrykke det. Det blir vanskeligere å trykke LIKE. Det er da jeg ikke kommenterer.

“Hvilket parti stemmer du?”, spør jeg. “Nei, det er personlig”, er svaret. “Hva skal vi gjøre med tiggerne?”. “Hvor er alle asylsøkerne?”. “Dette vil jeg helst ikke mene noe om”.

Jeg er en treig søring, men jeg er allikevel troende til litt av hvert. Og jeg håper jeg viser meg her i denne digitale flaten som den jeg er. Jeg håper essensen av meg finnes her. Jeg håper den blir sett. Og om jeg er kjekk får andre avgjøre, men høydeskrekk har jeg og reisevant har jeg slutta med. Og er nesten muskel løs.