Gutten steg i gradene denne dagen. Han ble tosiffra. Mitt eldste barnebarn. Han ble 10 år. Ti. Sib. Ten. Diez. Zehn. X. Yol. Tiu. Tio. Kymmenen. Jyuu. Ti. Ansvaret øker og kunnskapen stiger. Han er ikke så lett å lure lenger. Og mine tryllekunster, som før etterlot et vilt beundrende måpene og spørrende blikk, blir nå besvart med så stor himling med øynene at jeg tror de tar en 360. Hans hode kommer til å bli smartere enn mitt og jeg tror den dagen hans IQ passerer min er nærmere enn jeg tror. Han har gledet og forbannet meg i ti år nå. Eller egentlig bare 7 og et halvt. Fram til unger er 2 og et halvt år er de bortkasta. Ingen unger er gøye før de kan gå og snakke. Det var hans dag denne dagen og vi fikk lov å være med. Hele familien. Hans to lillesøstre ser opp til ham. Jeg ser ned på han. Det kun på grunn av høydeforskjellen. Men også der kommer han snart til å passere meg. De vokser fort de små i den alderen. Genmodifiserte som få. Tante Da hadde brukt hele dagen på å lage en kake som fikk gutten til å smile slik at øverste del av hodet skled av. Kaken var kopi av en bombe fra et dataspill. Vakkert. Famma smilte like stolt som foreldrene gjorde. Jeg er glad i den gutten. Jeg er glad i alle de milene vi har gått sammen i skogen og i alle de bålene vi kommer til å sitte ved i framtiden. Jeg er underlig nok glad i de kilometer han har sittet på mine skuldre. Og jeg er glad for at den tiden er forbi. Jeg er glad både på hans og på mine vegne at gutten vokser til. Det er gøy å følge ham. Og når bursdagen var ferdig og de flestes indre organer var marsipanbelagt var det på tide å ta kvelden.

Da sa han noe som gleder en bestefar; “Kan jeg sove i sjøbua i natt”.

Sov godt og gratulerer med dagen Lucas.