På tide med forbønn

flekkerøy_kampsport_tommetanker

Det hardner til på øya. På Flekkerøya. Når jeg vokste opp var det kun ei ferje som gikk over fra fastlandet og ut til dette forjettede land. Og ferja var bare for oss besøkende. De fastboende kunne gå ut. De var velsigna. Det var verre med oss andre. Vi som sank. Vi kom drassende ut dit med ryggsekken full av synd og skam og av og til dans. Jeg hadde alltid en følelse av at det regna på brygga der vi steg i land fra ferja. Men det var ikke duskregn. Det var en svak overrisling av hellig vann som skulle rense oss før vi møtte de som bodde her. De var for øvrig lette å kjenne igjen. Det lyste over hodene deres. En liten glorie. Og husk; dette var før refleksluenes tid. De trengte ikke lommelykter der ute. De var lysfontener alle sammen. Men det var før tunellen kom. Da mistet øyfolket oversikten og det manntallet som alltid hadde vært der gikk i oppløsning. Tunellen gikk til og med helt ned i den mørke avgrunnen der det begynner å bli varmt før den igjen steg opp til overflaten og inn på øya. Vindusviskerne feide vekk renselsesdusjen og så var det gjort. Øya endret seg litt etter litt. Flere etternavn ble å finne på postkassene og familietrærne ble mindre. Det har nå blitt så ille at de har laget sitt eget kampsportsenter. Det er ikke lenger bare foldede hender der ute. Også knyttede. Men ser du nøye på bildene på plakaten så gjør de fortsatt korsets tegn.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s