Nummen på Meny. Det er lenge siden vi forbrukere har tenkt selv. Og jeg tror det er lenge siden de som bestemmer at vi forbrukere ikke skal tenke selv har tenkt selv. Det bare er slik. Vi har kapitulert, resignert og akseptert. Best før=dårlig etter. I en nummen lettvinthet tusler jeg rundt i matbutikken og vet at alt i hyllene er holdbart. Teknologien, sammen med butikkansatte med haukeblikk sørger for det. Og det som nesten ikke er holdbart lenger legger de ut i kamikazedisken. Stedet hvor matvarer med kort holdbarhet havner. Hylla for de som ikke er redde for døden. For de som vet hvordan en kan kutte vekk en brun flekk fra et eple eller koke en bøyd gulrot. Plassen for oss som spiser dødt kjøtt. Stedet hvor fattigfolk finner ting de ikke har smakt før. Det er jo godt at denne disken finnes for da kastes mindre. Jeg plukker med meg ting der av og til. Jeg stålsetter meg i det jeg går mot denne disken. Alle ser på. “Stakkar”, tenker de. Jeg tar med meg noe kjapt slik at jeg ikke blir observert ved denne halv-pris plassen for lenge. Naboen kunne jo se meg. Jeg går mot kassa og utgangen. Jeg går gjennom hele butikken med disse store oransje selvlysende merkelappene som roper ut min fattigdom og stupiditet. “Der går han som ikke har råd til annet.” “At han tør?” “Han er sikkert allerede døden nær, muggen, infisert av sopp, full av makk og råtten innvendig.” De andre i butikken viker unna. Barna peker og unge foreldre tenker sitt. En og annen pensjonist nikker anerkjennende, men de fleste skjønner ikke hva jeg holder på med. Jeg tok med meg en ost fra kamikazedisken. En med stor oransje fattig-lapp. En parmesanost som er lagret i over 900 dager. Den går ut på dato i morgen. Ganske godt beregnet. Hvem er det som setter denne datoen? En osteolog eller osteopat? I overmorgen kan den ikke spises.  Og jeg som trodde denne osten ble bedre og bedre med tiden. Denne gangen er jeg hårfint inna-førr datomerkinga viser det seg. Jeg kan puste lettet ut denne gang. Det blir litt lettere å tåle blikkene fra de andre når en kan peke på lappen og si at den er inna-førr. “Sikkert feil merking”, kan jeg si, og fnyse litt.

Vel hjemme rasper jeg osten og lagrer den videre. Vel vitende om at den bare blir bedre samtidig som billigere.