Jeg veier ca 77 kg.. En vanlig mann, som meg, har i gjennomsnitt 60% vann i kroppen. Det vil i mitt tilfelle utgjøre 46,2 kg, ca.  I tillegg til det har jeg et skjelett som i gjennomsnitt veier 3,5 kg hos en mann av min størrelse. Legger vi dette sammen er vi oppi 49,7kg. På toppen av dette hadde jeg en sekk som kanskje veide 2 kg. Ergo 51,7 kg. Med dette som grunnlag og viten hadde jeg muligens gjort andre valg på årets første skitur. Lite ante jeg at jeg skulle drasse med meg 51,7 kg rundt den valgte løypa. Og løypa ble etter hvert ikke selvvalgt. Topland og Øynaheia er fantastisk flott. Velg mellom 3.7 km, 11.5 km eller 16.5 km . Første umulige veivalg kommer etter kun 500 meters gange i klein dobbeldans. Motet på topp. Kroppen føles fin. Alt er 100 %. 3,7 km er for pingler tenkte jeg og gikk All In på 11,5 km. Etter 5,5 km drassende på 51,7kg dauvekt var pulsen høy og viljen lav. Da kom mitt andre veivalg. Løypekrysset som tilsa at jeg var ca halv-veis var ikke noe kryss. 11,5km løypa var stengt pga usikker is på vann. GUDD. Jeg kunne ikke snu. Går en i mot fartsretningen i ei skiløype forsvinner selvrespekten. et øyeblikk vurderte jeg å satse livet på usikker is. Men jeg fortsatte. Siden jeg svettet usannsynlig mye var jeg vel nede i ca 48kg dauvekt. Heldigvis hadde jeg ikke tatt med meg vann så jeg veide faktisk mindre og mindre etter hvert som kilometrene randt på. Burde blitt lettere å gå, men det føltes ikke slik. Vel halvveis begynte det å regne. Det gikk faktisk seinere og seinere jo lengre jeg gikk.

I en delirumdehydrert tilstand nådde jeg til slutt bilen. Tror jeg var nede i ca 30% vann.

Men det ble en tur. Og nok en gang har løypefolket der oppe lagt alt fantastisk til rette for at en mann som meg kan ta seg vann under hodet.