Tror jeg skal bli koteflyktning

Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh!

Jeg leste om turen men studerte ikke kartet. Jeg ville til Helleren i Urdalen. Jeg er jo litt kjent i akkurat den skauen så kartstudiet overså jeg. “Dust”, er vel det jeg kan karakterisere meg selv som i ettertid. “Idiot”, kanskje. Turen var fin og kartet er jo flatt så det så ut som en grei rundtur. Først en del oppover fra Gill til Øygards-tjønn. Langs Øygards-tjønn bor en bever som går på speed. Den feller alt den ser og mest mulig eik. Den hardeste tresorten.

Turen går videre rundt en liten topp før en gikk opp til Skråstadvarden. Målet for turen var en heller jeg ikke visste om. Har gått forbi noen ganger uten å se den. Helleren i Urdalen. Helleren var stilig den. Men ikke turen dit. Jeg så ikke helt for meg antall koter på kartet jeg måtte passere. For etter første stigning til Øygards-tjønn gikk det søren meg bare nedoverbakke til jeg stod ved bredden av Gro-vann. Og her begynte stien til himmelen, eller helvete, alt etter hvilken kondis du har. Stien går opp gjennom Kolingskar og så enda litt til oppover. Rett oppover i en snau kilometer. Tunell synet kom etter 30 høydemeter. Gjennomsvetten etter 70. Hukommelsestapet etter 100. Det var bratt. Heldigvis gikk det nedover på andre siden slik at stigningen opp til Skråstadvarden skulle bli ekstra lang. Heldigvis ikke så bratt, men der kom snøen. Slush. For annet hvert steg sklir skoen litt. Alt blir dobbelt så langt. Det ble tungt det og. Stien forsvant og fotspor i snøen var det jeg trødde i på denne bakveien opp til varden. Gudd.

Sporsnø har en ny betydning.

På Skråstadvarden satt jeg meg ned for å roe nervene og få ned pulsen. Det måtte jeg gi opp. Herfra er det heldigvis bare nedoverkoter resten av veien. Stien ned Urdalen er fin og mystisk. Dalen bærer sitt navn med rette. Og bekkene buldrer nå om dagen. Trolsk og flott i skumringen. Jeg fant Helleren. (markert på kartet).

Helleren i Urdalen

Stor var den og sikkert finere om sommeren. Herfra følger en den store bekken nedover. Fosser og stryk fyller luften med godlyder. En stor rådyrbukk stanset 5 meter fra meg. Vi nikket til hverandre og gikk hver vår vei.

Jeg kom hjem. Sliten og mett av inntrykk. Det ble en tung mil i skogen denne kvelden. Men du verden, jeg ville ikke vært foruten.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s