Månen er ennå oppe når jeg står opp. Jeg tar farvel med den i det jeg går på bussen om morgenen. Den lyser sitt siste bleke lys mellom to trær på andre siden av veien. Så reiser den videre. Solen hilser meg velkommen når jeg går av bussen i byen. Den varsler i alle fall sin ankomst. Ikke akkurat lavmålt på dager som denne. Solen brøler ut i all sin fargeprakt at; Her kommer jeg! Den hender jeg tusler ned til min venninne Jacobine. Hun pleier å sitte der. Egentlig i all salgs vær. Hun venter på de livgivende solstrålene etter nattens kalde hvite lys. På denne tiden av året; i hustrige november og desember er det rart at ikke flere enn oss to stiller seg opp på slike morgener. En stille magisk ærefrykt sprer varme inn gjennom åpne øyne. Selv om det er kaldt ute. Det er vanskelig å tenke når en står slik og tar inn alt det vakre. Jeg vet at hun også har det slik. Jeg står ved siden av henne og ser. Ut mot fyret. Bare ser. Det er godt.

Jacobine Camilla Collett (født Wergeland 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Oslo [da Kristiania]) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér og foregangskvinne.