Det er jo mulig det er fraværet av meg som gjør henne bedre. Og det at en annen mann til daglig legger sine hender på henne må jo være tilfredsstillende. Og nå har hun også truffet en annen kvinne. Og det på en sydentur. På Canary-Øyene. Gudd. Slike møter er skumle. Møter hvor begge parter er langt hjemmefra. Det er sol, det er varme, det er sommer i kroppen og det er uforpliktene vafler på bordet. Vaffelhjertene banker vilt. Og der er hun nå; Maya. Og hun koser seg.

Mens hun sitter der, sitter jeg her. Det ene øyeblikket med frostskader i kinnene og snømåkekink i ryggen. Det andre øyeblikket med slaps til knærne og surkling i nesa. Og det tredje øyeblikket med Fjordlands på bordet og barnebarn til overnatting.. YUHUU.

Min skeptiskhet er heldigvis svært overfladisk. Jeg er innerst inne glad hun har truffet andre. Både John, og Aud. Det er underlig å snakke med Maya på messenger. I går satt meg og Lucas og så, og hørte, om hennes virkelighet i Arguineguin. Om behandlingen. Om menneskene hun møter. Om lunsjen med Aud som varte helt til middag. Hun skravler i vei, og vi hører. Kanskje dette er en ny begynnelse. Startskuddet har kanskje allerede gått i Arguineguin.