I bygget der jeg jobber har det vært stort kvinnefall og mannefall i det siste. Sjukdom herjer. “Pingler” tenker jeg. “Bare de ser en litt høy dørkarm velger de å sykemelde seg”, tenker jeg. De burde spise mer naturting. Være ute. Holde seg friske. Hvor vanskelig kan det være? Så i et enfoldighetsøyeblikk sa jeg til en av dem som var kommet tilbake fra sykdom; ” Jeg blir aldri syk.” Det stemmer for så vidt det også. Jeg er ikke syk nå. Jeg er døden nær. Hun jeg sa det til responderte med at jeg ikke måtte si at jeg aldri ble syk, for da ble jeg syk. “Pingle”, tenkte jeg. Og det tenkte jeg helt til jeg våknet i natt 04.28. Et host vekket meg. Mitt eget host. Og i senga jeg kroa meg sammen i , i går kveld, var det nå like blaut som i en gjennomsnittlig olympisk ishockeygarderobe. Det lukta likedan. Klikk klass sengetøy er oppskrytt. Jeg kreket meg opp, skiftet noe tøy og fylte kroppen med paracet, ibux og en vasketablett. Så sovnet jeg igjen. Senga var fortsatt blaut. Når jeg våkna noen timer etter av et lignende host som første gang vekket meg var senga blitt om til et isbasseng. Jeg var kald og kroppen kjentes ut som den hadde hatt minst en 5 minutters løpetur på tredemølla etterfulgt av 4 armhevinger. Jeg ringte organdonasjonskontoret og spurte om de hadde en ny kropp de kunne sende ut til Høvågveien. De unnet meg ikke en gang et oppmuntrende svar. Jeg blandet meg en sterk kopp kaffe som smakte som vann. Og omeletten jeg stekte hadde konsistensen av isopor. Det toppet seg i det jeg klarte å sveive opp øyelokkene for å se ut. Ingen lyspunkt der heller. For akkurat i dag hadde gud valgt å hive en haug med dato-overskrevne komper oppi foodprosessoren der oppe. Klissete potetflak seilte ned fra oven og kledde naturen inn i sleiphet.

Jeg skal aldri mer si at jeg aldri blir syk hvis jeg noen gang blir frisk.