Jeg vet ikke helt om det er meg eller henne som er langt vekk. En av oss er det. Kanskje begge. Jeg sitter her, eller det vil si, den siste uken har jeg ligget her. Hostet og harket og skvalpet og skvulpet. Bare meg og min venn influensaen. Og Maya er på sin livs treningsleir. Hun og sin ME. Langt vekk. Og for første gang på lenge lenge ser hun friskere ut enn meg. For akkurat som våre stolte OL-deltakere jobber hun livet av seg, eller på seg, om dagen. Behandling og massasje. Oppretting og trening. Trening, trening, trening. Hun gjør en stor jobb langt vekk. Mens jeg sitter her og syntes synd på meg selv, sitter hun der og syntes synd på meg. Rollene er byttet. Men vi har det til felles at vi er på rett vei. Jeg er på vei vekk fra en ukes sykdom. Hun er på vei vekk fra 15 års sykdom.  Allikevel er det hun som syntes synd på meg. Hennes kamp er så vanvittig mye større enn min. Vi snakker hver dag. Og mens det tidligere har vært henne som blir sliten i telefonen, er det nå jeg som har den rollen. Men jeg smiler etter at vi har pratet. Jeg skjønner at dette er bra. Hun er langt vekk og jeg kan ikke hjelpe. Hun hjelper seg selv. 5 uker har gått. 5 uker med store og små opplevelser.5 uker med en behandler som vet mer enn mange. Hun er langt vekk. Jeg er langt vekk. Men vi nærmer oss allikevel.