Teppelagt

Endelig forstår jeg begrepet ; Teppelagt. Det henger nøye sammen med ordet; kulsken og lyden av surklete host. Jeg har nå vært teppelagt i snart 2 uker. Min personlighetsforvandling er total. Før gledet jeg meg til å komme hjem etter jobb slik at jeg kunne gå ut. Jeg synes ute er godt. Før. Nå har min vesle kropp blitt ennå veslere og jeg ser nå frem til å legge meg under teppet i sofaen når jeg kommer fra jobb. Jeg sitter på bussen hjemover og ser for meg sofaens Orange mykhet og ullteppene som ligger klare til å dekke mitt smukke legeme. Jeg slipper ofte ut et lite host, host. Men siden Maya er vekk og ingen andre er der blir den eneste som syntes litt synd på meg,- meg selv. Og det er litt kjipt. For selv om jeg syntes veldig synd på meg selv, så gidder jeg ikke reise meg opp fra mitt lune teppe-hi for å hente meg et glass vann. Så jeg ligger der; Teppelagt, til jeg blir presset opp av dehydreringens overtalelsesevne. Jeg reiser meg for å hente et glass vann. I det jeg reiser meg opp og forlater mine tepper blir væskebalansen i lungene forskjøvet. Slimet skvulper over pustekjertlene. Det resulterer i et host som starter bak kneskålene. Et host som beveger seg videre oppover, forbi ømme baller og lemster mage. Hostet tar med seg lungene ut av kjeften og i brøkdelen av et sekund får jeg se hvordan vrengte lunger ser ut og kjenner lukten av lungemos, før hostet trekker seg tilbake samme vei det kom. Siden hostet har kvittet seg med den lille oksygenreserven jeg hadde må jeg stå og støtte meg til kaldtvannskrana mens kreftene kommer tilbake.