Jeg fikk et armbånd med mitt navn på denne fredagen. Av en fremmed som hjalp meg. Den lengste dagen blir den kalt. Langfredag. Den dagen da vi dødelige skulle gjøre bot og bedring i ære for Jesu død. Vi skulle jobbe hardt, kanskje piske oss selv. Barna skulle ikke leke og ellers skulle dagen være trist og grå. Og det ble det for meg. Det ble en lang dag. Ganske trist og grå. Men med lys i enden. En skremselens dag. En dag jeg ble veldig redd. Dagen startet fint. Våknet opp, spiste frokost med familiekos og en dusj. Det begynte først når jeg var ferdig i dusjen. Plutselig sa det pang i hodet mitt. Det er tomt nok fra før, men dette panget kjente jeg. Det gjorde ganske vondt. Jeg gikk inn til mine kjære og fortalte om smellet og satt meg ned. Vi spurte Google først, så ringe vi legevakten. Jeg forklarte, og de sa “KOM!”. Min kone var sjåfør for dagen. For jeg var redd. Jeg er i en alder hvor hjerner kan blø, og hjerter stanse. Da er det godt å ha kona som sjåfør. Legevakten hjalp og sa “KJØR!” Og vi kjørte til Viborg Hospital hvor jeg ble innlagt. De var redd jeg hadde fått hjerneblødning. Jeg var også redd. Maya holdt meg i hånda mens jeg ble målt og testet. EKG, CT og flere forkortelser kom min vei. På kvelden kunne jeg gå hjem. De fant ingenting farlig akkurat nå. Men det kunne komme senere. Og det kan komme fort. Det ble en lang fredag, denne langfredagen. Jeg er fortsatt litt redd og preget. Men Maya er her. Det hjelper. Ser ut som jeg også er dødelig faktisk.