Jeg stod og så på øl i solnedgang og syntes det var vakkert. Uten til og med å først å ha smakt på den. Jeg var upåvirket av øla, men ikke av det jeg så. Vi har vært igjennom noen dager hvor tilslørte utsikter og dølgte horisonter har preget samtaleemner langs hele vår kortstrakte sørlandske kyst. Langs elvebredder har de trodd at elven plutselig har blitt ufattelig bred. Og ingen har våget seg utpå for å lete etter “den andre siden”. Naturen har rett og slitt ikke spilt oss et pust. Det har vært vindstille i tåkehavet. Mange av de som så filmen Tåken for første gang for 40 år siden har holdt seg innendørs. Jeg derimot, har holdt meg utendørs. Naturens lerret har vist seg fra andre sider. Kalde havgufs har frisket opp brutte utsikter. Jeg har stått på svaberget og stirret inn i tåkehavet og sett andre ting enn det jeg vet er der når tåka letter. Jeg har stått og hørt på svakk puff, puff, puff av båter som jeg ikke skjønner hvordan finner veien. Jeg stod og så på øl i solnedgang og syntes det var vakkert. Naturen er fin når den er tilslørt. Noen bondepiker så jeg derimot ikke.