Å ha en hytte uten innlagt vann kan være en utfordring for kroppslige funksjoner og sjelelige sanser. Riktignok har vi “sommervann”. Det føles ofte som “vintervann”. En svart slange strekker seg gjennom skogen fra nærmeste offentlige vannledning. Kaldt vann fram til hytteveggen hvor vi har en kran. Denne svarte slangen blir bare avbrutt av en kobling 6-7 meter ovenfor hytta. Der står utedusjen. Elsket og hatet. Det er et slikt svart lite tårn hvor vannet som er inne i det liksom skal bli varmet opp av sola. Det er i teorien. Det egner seg nok best i bruk et par kilometer på hver side av ekvator. I de årene den har stått der skal man være bra gørrskitten og svettmetta for å våge å skru på den krana. Vannet har aldri blitt termometermålt, men effekten det har på visse kroppslige utspring taler sitt utydelige språk. Det har med tiden gått sport i å se hvor fort man kan dusje. Men det var før i år. For rent bortsett fra tidligere frostskadevann er plasseringen upåklagelig. Årets snille solvarmestråler har klart å varme opp vannet før solen selv går ned bak trærne på Lyngøya. Det er da det er best å dusje. Sånn ca. 21.30 på kvelden kan jeg nå ta en godt lunken dusj og se på solnedgangen. De aller siste solstrålene finner fram til meg og tørker meg. A dusj With a View.

Det er følelsen av sommer.