“Går det greit med deg?”. En ung kvinne bøyde seg ned til en av byens innbyggere og spurte dette spørsmålet. Hun som fikk det satt på bakken midt i Markens. Jeg hadde nettopp gått forbi og jeg stoppet ikke opp og spurte spørsmålet. Akkurat som alle de andre. Jeg så,- men overså. Jeg valgte henne vekk. Det svir litt, for jeg vet jeg burde. Det var jeg som skulle kommet de to unge damene i forkjøpet. Men jeg gjorde det ikke. Og det svir litt. For det kunne vært meg som satt der midt i Markens. Sliten, forkommen, kanskje litt ruset. Og det kunne vært deg. Eller ditt barn eller familie. Det kunne vært din venn. Og jeg hadde i alle fall ønsket at noen bøyde seg ned til meg og spurte om hvordan jeg hadde det. Eller min venn, eller mitt barn. Men jeg gikk forbi denne kvinnen som satt der. Jeg hadde ikke hjertet på rette stedet akkurat da. De to unge damene gjorde det ikke. De stoppet opp og åpnet sitt hjerte og viste omsorg. Hill, hill til dem.

Kanskje jeg skal få på plass hjertet til neste gang.