Jeg forsøkte å hete David en stund. Vel, det er lov å forsøke tenkte jeg. David vant jo som kjent over Goliat. Kanskje dette berget av en båt kunne flyttes til fordel for min lille 15fots Herva. De hadde jo tross alt fortøyd her uten min viten. Og når sant skal sies likte jeg utsikten bedre før. Så jeg mannet meg opp og skrev høflig til Kristiansand Havnevesen og spurte om de kunne flytte den litt akterover. Det gikk noen dager uten at jeg fikk svar, så jeg var så frekk at jeg skrev høflig til dem en gang til. Det gikk en dag til, og da var det en som ringte; Vakthavende kalte han seg. Det var en hyggelig samtale og vi avtalte å møtes for gå på befaring. Det gikk noen dager til. Vakthavende kom aldri. Ei heller ringte han for å si at han ikke kom.

Så jeg skrev høflig igjen og spurte hvor de ble av og om de kunne flytte båten. Jeg fikk svar av en annen denne gangen, tror jeg, men han hette også bare Vakthavende. Det var et kort svar; De har sett. Lekteren ligger til Juni. Kan ikke flyttes på. Hilsen Vakthavende.

Jeg skrev et høflig svar igjen og syntes det var en underlig lekter som ikke kunne flyttes på. Jeg trodde det var hensikten med en lekter.

Og da kom svaret; også denne gang fra Vakthavende. Områdekart og paragrafer og henvisninger. Alt ble forklart om hvorfor de ikke kunne flytte på den og at de hadde retten på sin side. Og at det ville blitt dyrt.

De kunne jo egentlig bare svart slik med en gang, så hadde jeg forstått.

Men jeg skrev et høflig brev igjen med en appell om å ta hensyn neste gang.

Så denne gangen tapte David. Egentlig uten kamp.

For Vakthavende har retten på sin side, mens jeg har ulempen på min side.