“Skal du på tur i morra?” meldte en turvenn på telefonen. “Ja”, sa jeg. Og dagen etter ble hun med på tur. Og med på turen kom svoger og barnebarn og noe som kalles for bikkje, bare mindre. Vi drar til Johannesknotten sa jeg. Der har jeg aldri vært. Etter tips fra en som går mer enn meg hadde jeg lyst til å se hva Strai hadde å by på. Vi parkerte på Hommeren og la i vei etter hans turbeskrivelse. Den var god, for det trengte vi. Små stier og lite merker på deler av turen. Vi fant frem etter et par feilvalg.

Og Johannesknotten dukket fram foran oss. Johannesknotten var fin og turfølget eksemplarisk. Solen strålte og høstfargene varmet. Men turen dit var kjedelig. Grusveier og hogstveier halvparten av løypa. Det veide opp litt at vi kom forbi en flott Heller i et skikkelig trollterreng men det veide ned at vi gikk forbi en haug med søppel en lokal bonde hadde valgt å la ligge langs veien. Vi rastet ute på Knotten. Den ligger høyt med utsikt over Aurebekkvannet langt under oss. For det er like langt ned som det er opp på Knotten. Dette er en tur for de som bor i nærheten. Jeg er glad jeg har vært der og kan stryke den av min liste.

For etter turen er det vel liten sjans til at jeg drar dit igjen. Den var akkurat så minneverdig at den fort kan bli glemt.

Men vi er jo alle forskjellige. Vi traff mange smilende turfolk denne dagen. Så mange koste seg her. Det er en fin løypebeskrivelse her:

https://ut.no/turforslag/1110404802