Det snølaget viste frem ekornspor i skogbunnen. Jeg fulgte dem oppover mot toppen av heia. Til øverst oppe på den lite besøkte Strømsheia ved Rona. Oppover mot den flotte varden som står der. Og naturen er fin og overraskende. Ekorn er smarte små dyr. Dette lille ekornet har funnet sin borg. En uinntakelig festning for plagsomme kråker og skjærer og nattens hylende spurvehauker. Sporene hoppet så fint opp på en stein og forsvant inn i et hull. Fra nå av varden Fort Ekorn for meg. Lurer på om den driver med E-sport der inne?
Et hverdagsproblem har det vært. Nærmest uløselig om en skal følge rådene fra folkehelseinstituttet og dertil hørende etablissementer. For vi har blitt pålagt å bære munnbind og spritet hender og holdt avstand og IKKE TATT PÅ MER ENN VI SKAL KJØPE!!!!! Og her er problemet. De som liker disse to delikatessene har levd i en sjansespillverden under hele pandemien. For hvordan i helsike kan du velge en god Avocado eller Mango uten å kjenne på de. Det er umulig. Jeg har stått ved Avocadodisken og stirret og analysert i timevis noen ganger. Hvilken skal jeg velge? Hvilken er hard nok samtidig som den er myk nok? Skikkelig “stare-down”. Og når du endelig oppdager en fin en og har gjort et valg må du nok en gang vente. For akkurat den Avocadoen som ser finest ut ligger under to andre. Da har jeg valget. Berører jeg de to på toppen må jeg kjøpe også dem for å kunne kjøpe den gode. Eller jeg kan vente. Da står jeg der igjen og håper på at andre skal plukke med seg de to Avocadoene som ligger over den gode. Det kan ta sin gode halvtime det og. Og når det endelig kommer noen, så tar de med seg alle tre.
Men nå skal det bli lettelser i restriksjonene. Det skal bli fint å kunne spise disse delikatessene igjen.
Jeg traff tilfeldig på en bekjent på vei til jobb. Gående i Markens. “Hei!” sa han. “Hei!” sa jeg. Jeg kjente han ikke igjen med en gang for halve ansiktet var dekket av en sort ansiktsmaske. Er det Zorro tenkte jeg først. Vi startet vår lille gjenoppdagelsesprat. “Lenge siden sist” og slikt noe. Jeg tror han smilte noen ganger, men jeg er ikke sikker. Han hadde fri denne dagen og hadde noen ærender i byen. Han lurte på hvor jeg skulle. “Jeg skal på jobb” sa jeg. “Jeg kom akkurat med bussen.” “BUSSEN?” utbrøt han. “Smittebussen? Er du gal?” “Hæ?” sa jeg. “At du tør med all virus som er over alt” svarte han. “Jeg har tatt bussen gjennom hele denne rare perioden” sa jeg “og endelig begynner folk å ta bussen igjen. I dag var det mange folk på bussen”. “FOLK?” sa han. “Vet du ikke at vi skal holde oss unna folk.” “Jeg tar hensyn”, sa jeg “om det klør i halsen holder jeg meg hjemme, men i dag skal jeg på kontoret”. “KONTORET?” sa han. “Smittebula? Kan du ikke ha hjemmekontor? Det har jeg hatt i over ett år.” “Jo” sa jeg. ” Men det er så trist, for da møter jeg ingen mennesker”. “Mennesker? Vi skal jo holde oss vekk fra hverandre” sa han. “Jo, men jeg er frisk og tar hensyn på jobben og”. Han var tydelig skeptisk til meg. Vi snakket videre om kone og barn og familie og slikt. “Jeg har tre barnebarn” sa jeg, ” og i dag skal jeg forresten være leksehjelp for to av dem” sa jeg. “Tør du det?” svarte han. “Hæ?” svarte jeg. “Smittebarn går på skole, treffer andre og blir syke og tar ikke hensyn og nyser og hoster og tar på ting og leker og sparker fotball og har det gøy i klassen og de er mange flere enn vi kan se for oss” virket det som han sa.
Så sa han HADE og gikk. Jeg tror han var glad for å gå og jeg tror ikke han smilte lenger bak sin maske.
Jeg befinner meg på et sted jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle stå. På et vippepunkt. Et underlig sted ved en underlig hylle. Det er jo da en begynner å tenke. Hvorfor tror så mange at de må bruke falske vipper for å være fine? Er ikke dette produktet unødvendig og et resultat av dyktig markedsføring og påtrykk fra andre? Det er allikevel sikkert ikke helt unødvendig. Kanskje noen trenger det så det er fint at de finnes. Men så mange? Blir jenter som ikke vil bruke vipper sett ned på og utestengt? Håper ikke det. Tror kanskje hele samfunnet er på et vippepunkt. Vi er mett av statistikk og motsetninger. Av meningers mot og av meningers dumdristighet. Jeg er lei av lange ord og korte lovnader. Det tror jeg vi alle er. Vi er lei av å lese om begrensninger og ikke muligheter. Trøtthetsmetningen er stor. Jeg er bekymret for mange så jeg håper det vipper i riktig retning snart. Jeg ønsker pågangsmot og positivitet velkommen, over alt.
I alle de brølene som har runget og i kampene som er utkjempet er det mange som er oversett.
I det massive fokuset på pandemien er det mange som ikke har turt å si; “Jeg trenger også hjelp!”
Håper alt vipper i riktig retning.
Etter å ha skrevet det over fikk jeg se det som står under her.
Og det er jo godt nytt for mange. (klippet fra NRK)
Enige om krisepakke
Regjeringspartiene og SV ble fredag enige om å forlenge og forsterke flere økonomiske tiltak for å dempe virkningene av smitteverntiltak og høye strømpriser.
Partiene har forhandlet om den såkalte samleproposisjonen fra regjeringen, som dekker både strømhjelp og tiltak for å bøte på de økonomiske konsekvensene av smitteverntiltakene som ble innført før jul.
Dette har de blitt enige om:
– Utvidet lønnsstøtte i februar: 300 mill.
– Styrke lavterskel psykisk helse i kommunene: 100 mill.
– Frivillighetens program for besøk og aktivitet for sårbare eldre: 20 mill.
Ja. For med alle restriksjonene som finnes blir dagens inntrykk færre. Vi ser de samme vante tingene. Vi møter de samme få menneskene. Vi ser ingen smil bare halve ansikter. Omgivelsene er stort sett de samme. Syns- og sanseinntrykk fornyes lite. Hodet råtner sakte men sikkert vekk mens vi venter på at fornuften skal komme tilbake og at hverdagen kan bli logisk igjen. Siden inntrykkene er få må en jo begynne å lure på ting der en kan. Se etter nye ting der en før ikke har sett. Slik var det i dag morges. I en “rotekasse” i mitt lille verkstedrom fant jeg denne. Opprinnelsen er jeg usikker på. Kan ikke huske hvor den kom i fra. Kanskje det hadde gitt noen pekepinner inn mot svaret til spørsmålet mitt.
Hvorfor har noen syntes dette var en god ide å produsere?
Det føles som den er litt som debatten rundt vaksinene. Vi lager noe og får det ut på markedet så fort vi kan. Så får vi se om det dekker behovet og er nødvendig etter hvert. Denne saken her er altså en brusopptrekker og et skohorn i en og samme dings. Samtidig utformet som en gud fra et hinduistisk tempel. Hvem i all verden har satset på en slik liten innretning. Det koster jo å lage ting og en skal helst selge det en lager. Siden denne av en eller annen grunn har havnet hos meg betyr det vel at noen en gang her kjøpt denne. Og hvorfor ville noen kjøpe et bittelite skohorn med opptrekker i andre enden?
En tysk katolsk prest ble bønnhørt. Han har lett etter oss i sine bønner. Til slutt fant han oss! Ja oss. Det er en fantastisk historie.
I 2018 fikk Pater Eryk fra Pilgrimskirche Bornhofen en sms med et vedlegg. Vedlegget var en kort film fra de første 30 sekundene av Juleshowet som vises på Domkirken i Kristiansand. Han fikk det av en han kjente i Polen som hadde fått det av en kamerat som bodde ikke langt unna Krakow. Og han hadde igjen fått det fra en han kjente. Pater Eryk likte det han så og startet sine undersøkelser. For dette var så vakkert at det ønsket han på sin kirke. Den ligger vakkert til i naturskjønne omgivelser ved Rhinens bredd. Han reiste til Polen for å finne denne kirken. Han spurte kjente og ukjente om hvor denne kirken lå. Noen trodde de visste det og guidet ham i feil retning. Alle antok at kirken lå i Polen. Med uforrettet sak reiste han hjem. Men han ba til sin herre om at han måtte finne denne kirken og de som har laget det han så. Det gikk nesten tre år med utallige henvendelser til de han traff. Han fant ikke kirken. Han fortsatte å be.
Uten å ha funnet oss kjøpte han inn en projektor og lagde noen enkle adventslys som lyste på kirken. Året etter engasjerte han et firma fra Østerrike til å lage innhold til projektoren. Det ble OK, men ikke bra syntes han. Han ba litt mer.
Til slutt ble han bønnhørt. I oktober 2021 fikk han besøk av en gruppe studenter i sin kirke og kloster. Der var det en som ikke gav opp så lett. Han visste hvordan en skal søke på nett etter ting. Han fant til slutt ut at filmklippet stammet fra Kristiansand i Norwegen. Og da var det gjort. Vi i Bigwig fikk en telefon og vi fikk mange eposter.
I forrige uke kom han, Pater Eryk. Han ville møte oss ansikt til ansikt. Han var en flott fyr og et varmt menneske. En som vil alle vel.
Det var er godt møte med en mann med store vyer for sin flotte kirke.
Og hvem vet, kanskje vi til neste advent sitter nede langs Rhinen og stiller inn en projektor for visning av noe vakkert.
Jeg er en typisk “bruk og kast” type. Ikke at kona vil kaste meg. Til det har hun altfor god bruk for meg. Men jeg vil kaste. Ikke opp, selv om det ofte skjer. Jeg vil kaste bort, og langt, og der jeg vil. Jeg gikk nok en gang i gang med et nytt år på alderskalenderen min. Det skal bli et godt år med gode folk rundt meg. Og jeg gleder meg til å bruke det jeg fikk til bursdagen. For presangen skal kastes. Og kastes den riktig og riktig langt kjøpte kona like godt belønning til meg i samme slengen. 6 ulike typer øl jeg ikke har smakt før. Vakkert dandert i en fin kasse.
Så da er det drømmen at disse skal bli belønning for gode kast på disk-golf banen og ikke øl som drikkes for å glemme at jeg kastet disken med full kraft i nærmeste tre. Eller at den, etter å ha forlatt hånden min, havner på en meters dyp i Otra. Det gjenstår å se.
Nei dette skal bli bra. Takk for en fin bursdag med barnebarnsbakte kaker og at dere lot meg vinne i Monopol.
Vi har en underlig slapp katt. Riktignok våkner den til når kattegodteriet Dreamies blir dradd ut av posen. Og en og annen sprettball får kjørt seg innimellom. Men med fiskestangleken er det liksom bare forkroppen som er aktiv. Den ligger der og hiver seg etter dusken. Og får han først tak lat han den ikke gå så lett.
En urban kveldsvandring hvor vi så koloniserte kolonihager, en slipp som har sluppet og trapper jeg ikke visste fantes. Alt sammen med lavterskelvandrerne en onsdags kveld. Med piggsko gikk vi tur. Etter 9 km var vi tilbake ved vårt hellige utgangspunkt; Oddernes kirke. Vi hadde da gått i ytterkanten av Øvre Lund. Forbi Kolonihagene. Forbi Kristiansands ukjente laksetrapp ved det gamle garveriet. Forbi isflakene i Bertes. Forbi forurensningsdepotet i Marvika. Det er som å oppdage Kristiansand på nytt. Alle vet noe om et eller annet. En vet hvem som bor i 22millioners leiligheten på Kjøita. En vet veien opp til Trollkjerringhei. En vet mer om noe enn oss andre. Og vi deler av vår kunnskap. Jeg av min uvitenhet. Jeg lærer mens jeg går. Det tror jeg kanskje vi gjør alle. Vi løser ingen verdensproblemer, men det er heller ikke vår oppgave.
Trollkjerringhei var helt ukjent for meg. Kanskje det stedet hvor nattlige Kristiansand tar seg best ut fra. Absolutt en anbefaling. Men om du går der nå! Bruk pigger. Moder jord hadde bestemt seg for å glasere hele toppen.
Etter to år med nyheter om nedstengning, karantener, isolasjon, dødstall, innleggelser, vaksine som virker litt men ikke lenge og tabeller opp og tilbake og ned og i mente fant jeg endelig noen gladnyheter angående Corona. Skulle du ha sett. Og Trump som beskyldte Kina for at episenteret for Corona var hos dem. Han har manglende lokalkunnskap om sitt eget land. Like utenfor Los Angeles ligger byen Corona. Dobbel så stor som Kristiansand. Der kan du kose deg på Corona Riverside Hotel. Fly av gårde fra Corona Airport og sikkert legge deg inn på Corona Sykehus. Og selv om det kan være en utfordring å leve midt i Corona sett utenfra ser det ut som de som bor der har det bra.
Det må dog være litt underlig å bo der i Corona og bli oppfordret til å ta tredje dose mot Corona . . . .
! 