Jeg traff tilfeldig på en bekjent på vei til jobb. Gående i Markens. “Hei!” sa han. “Hei!” sa jeg. Jeg kjente han ikke igjen med en gang for halve ansiktet var dekket av en sort ansiktsmaske. Er det Zorro tenkte jeg først. Vi startet vår lille gjenoppdagelsesprat. “Lenge siden sist” og slikt noe. Jeg tror han smilte noen ganger, men jeg er ikke sikker. Han hadde fri denne dagen og hadde noen ærender i byen. Han lurte på hvor jeg skulle. “Jeg skal på jobb” sa jeg. “Jeg kom akkurat med bussen.” “BUSSEN?” utbrøt han. “Smittebussen? Er du gal?” “Hæ?” sa jeg. “At du tør med all virus som er over alt” svarte han. “Jeg har tatt bussen gjennom hele denne rare perioden” sa jeg “og endelig begynner folk å ta bussen igjen. I dag var det mange folk på bussen”. “FOLK?” sa han. “Vet du ikke at vi skal holde oss unna folk.” “Jeg tar hensyn”, sa jeg “om det klør i halsen holder jeg meg hjemme, men i dag skal jeg på kontoret”. “KONTORET?” sa han. “Smittebula? Kan du ikke ha hjemmekontor? Det har jeg hatt i over ett år.” “Jo” sa jeg. ” Men det er så trist, for da møter jeg ingen mennesker”. “Mennesker? Vi skal jo holde oss vekk fra hverandre” sa han. “Jo, men jeg er frisk og tar hensyn på jobben og”. Han var tydelig skeptisk til meg. Vi snakket videre om kone og barn og familie og slikt. “Jeg har tre barnebarn” sa jeg, ” og i dag skal jeg forresten være leksehjelp for to av dem” sa jeg. “Tør du det?” svarte han. “Hæ?” svarte jeg. “Smittebarn går på skole, treffer andre og blir syke og tar ikke hensyn og nyser og hoster og tar på ting og leker og sparker fotball og har det gøy i klassen og de er mange flere enn vi kan se for oss” virket det som han sa.

Så sa han HADE og gikk. Jeg tror han var glad for å gå og jeg tror ikke han smilte lenger bak sin maske.

“Hæ?” sa jeg til meg selv.