Jeg er skuffet over meg selv. Jeg trodde det ikke, men det skjedde allikevel. Automatisk avsky og frykt. Fremmedfrykt. Redd for det ukjente. Uten at jeg verken trakk pusten, så en gang til eller rett og slett lot sinnet være åpent for nye ting. Jeg gikk rett inn i aversjon uten blygsel. En kveldstur og utsatt middag resulterte at jeg gikk inn på COOP Dvergsnes for å handle en liten pizza min mage kunne mettes med når jeg kom hjem. Og når Dr. Oetker har foreskrevet en liten kveldspizza takker man ja og gleder seg. Jeg vet hvor pizza-disken er og fant den fort. Øynene gled forbi Grandiosa og BigOne. De store pizzaene. Jeg fant de små og lurte på om jeg skulle ha vegetar, kylling eller pepperoni. Kanskje en sterk Diavola eller en Quattro Formaggio. Ummmmmmmmmmmmm. Kjertlene begynte allerede å bli vasne bak i munnen. De så fram til sprø bunn, smeltet ost og smaken av Italia. Ummmmmmmmmm.

Det var da jeg så den nye pizzaen borterst i disken. “Hmmmmm. Kanskje den?” tenkte jeg. “Kanskje noe nytt i dag?”.  Jeg gikk nærmere . . . . . . . . . . . . Jeg ble plutselig like kald som kjøledisken, skylappene smalt fram og korsets tegn kom automatisk (jeg er jo tross alt sørlending). Foran meg lå en SJOKOLADE PIZZA! Hadde de plassert den i disken med kaker hadde det vært OK. Jeg hadde vært forberedt. Men nå ble det bare kleint. Hodet var innstilt på pizza og ketchup. Istedenfor fikk jeg den i trynet. Tipper den ikke blir bedre av litt ekstra paprikabiter og noen fyldige skiver Jarslberg. Ei heller med litt ketchup på like før servering. Hodet var plutselig et virvar av ukulinariske bilder. Livet falt i grus og kjertlene bak i kjeften var knusk tørre på et blunk.

Jeg gikk til Fjordlandshylla.