Jeg akker meg og sukker og stønner og tømmer edder og galle over min kjære. Hun kjenner meg. “Jeg kjenner lusa på ganger”, sier ho. Og jeg tusler ut på gangen og finner ingen lus så det er vel jeg som er lusa. “Kom deg ut!” sier hun. “Takk” , sier jeg. Hun vet at når Tomm kommer med sine sørlandske undertrygte, men vel planlagte, akker og veer og sukker, så har han vært innendørs for lenge. Og jeg giggler inni meg og hopper i uteskoene. Det regner, er surt og kaldt mens jeg blir glad og varm. Helt siden jeg hadde hund og bodde på Ve har jeg hatt mine daglige skogsturer. Bikkja og Ve er historie men trangen til skog er der. Og naturen rundt Sukkevann innbyr til tusling. Jeg tuslet til sola gikk ned under skyene. Akk og Ve og Sukkevann. Livet er utendørs.

Jeg har sett lyset. Har du? Jeg føler gudommeligheten uten å tro på gud. Jeg sier jeg blir religiøs av mangel på andre ord. Novemberlyset! Slipp pupillene løs fra skjermen, iPaden, iPhonen og løsriv hørselen fra aiaiai musikken i øret. Det er så uendelig fint ute nå. Stille, stille, stille krystallklare novemberdager, og netter. Dagene fatter seg i korthet på denne tiden av året, så elsk det vesle lyset vi får. Kom deg utenfor veggenes isolasjon og led-lampenes blasse lys. Bli opplyst av naturen. Se morgenblått lys på ei myr. Se kald hvithet på frostkledde skråninger. Se helvete brenne over Oddernes kirke ved solnedgang. Se grønnblått stille hav og lek deg med sol, isflak, gress og tommetanker. Livet er godt utendørs akkurat nå.

I dag kom den for fullt. Vindfull, bakfull, halvfull, våt og deilig. Høsten.  Endelig kommer allværsjakkeinvesteringene til nytte. Bergans hjelper oss mot fukt og flygende frukt. Vi kan knipe sammen øynene og krøke oss motvinds. Eller vi kan lene oss medvinds og løpe kjappere til byen enn direktebussen. Vi må nyte den nå, for årets høstfarger blir fort vekkblåst. Bladene som skulle henge til pynt i all sin prakt i ukesvis blir røska løs av vinden og lagt ned i bakgårder og hauer i hager noen kilometer borte. Sjøsprøyt og annet tull og vas spyles over oss som liker oss innenfor hundremetersonen. Høsten er hærlig og det finnes både dårlig vær og dårlige klær. Men jeg smiler sammen med mine artsfrender soppene og hilser dritværet velkommen.

Denne dagen startet Nupen bra. Om resten er god blir allting super bra.

Kanskje noe av dagen går oppfor bakke. Og går jeg lei har jeg kun meg selv å takke.

Når jeg stod opp gikk månen ned, bak øya, bak skogen. Den var så bra og det er den jeg vil ha.

Om sola kommer vet jeg ikke, det er ikke så nøye. For starten var bra og det er den jeg vil ha.

Når månen tar en Nupen så tidlig på dagen, blir frokost og kaffe så godt for magen.

Jeg titter og ser, beskuer og ler, på starten som er så bra. Det er den jeg vil ha.