I iveren etter å få tak i flere jobber hev jeg meg inn i det offentliges anbudsportaler. Jeg hadde fått et tips om at der inne lå det spørsmål og oppdrag som passet oss som firma. Og riktig nok var søkemotoren fin og rask. Hurtig kom jeg til jobber som var midt i blinken for vårt firma. Til og med ting der som var som skreddersydd for vår måte å animere på. Lykkelig uvitende tenkte jeg at dette var fint. Denne portalen var kul. Jeg klikket på oppgaven som ble etterspurt og ble fraktet inn i et rom med dokumenter knyttet til dette oppdraget. Det var først da jeg ante uråd. For her var det mange dokumenter som måtte leses. Og bare ett av dem beskrev selve oppgaven de ville få løst. Resten var innkjøpsordningsregler og forvaltningsforskrifter av offentlige midler og ansvarsdokumentfraskrivelsesparagrafer. De ville ha CV fra firma og meg og naboer og fjerne slektninger og bussjåføren fra i fjor. Det var til og med et sted hvor jeg måtte bekrefte eller avkrefte om jeg eller noen av mine kolleger hadde deltatt i terrorhandlinger. Jeg ble fort sliten av alt dette og snudde meg. Denne portalen var like tungrodd som ei sunken tresjekte. Og er det en portal jeg ikke skal gå inn gjennom igjen så er det den. For den verden jeg kom inn i der var ukjent og tørr. Den var stor og diger og forvirrende for en stakkar som meg. Jeg gikk meg faktisk vill en rekke ganger før jeg lykkelig fant utgangen igjen.

Jeg skjønner at det offentlige må ha ryggdekning i alt de gjør. Overbskyttelsesgenet dominerer alt. Dessverre fører nok alt dette byråkratiet til at mange små spesialiserte bedrifter i alle mulige bransjer ikke deltar med sin dyktighet i offentlige jobber.