Peeping Tomm in Oslo
Pip. .
Foto
Peeping Tomm in Oslo
Pip. .
Noen digger fart, andre digger spenning, jeg digget frosken Catalina.
På Kjevik her en dag var det flyshow. Og masse gøy. Hoppeslott, dårlige burgere og biltemautsalg ble oversett, og motorer, fly og entusiansme ble fokusert på. Jeg ble til og med invitert ned i en cockpit av en ung kvinnelig soldat – – – – . Hvor kommer egentlig ordet “cockpit” fra. Men for meg var det en gjeng med flyentusiaster fra England som ble min vinner. De kom med et fly som hverken innbyr til fart eller spenning sammenlignet med de andre. Men gudd for en LOOK. Best in show. Et fly som trives på land og i vann. På asfalt og gress. Kult. Det heter Catalina og er en gammel dame med sans for å slukke branner. Uten å stoppe kan det på store sjøer fylle buken med vann og hjelpe med slukking av skogbranner. Gjengen i England som elsker det og holder det i live fortjener all ære. Hill, hill.
Bernt Balchen Air Show 2012 og 17. mai flyet.
Allle økologiske, fornybare og resirkulerte prinsipper ble vippet overbord og turen peilet inn mot Kjevik. Lets face it. Jeg får vel aldri oppleve et flyshow med fokus på gjenbruk og grønne verdier. Nei. Prinsippfastheten min ble til prinsippvektløshet. Jeg ble med slekta til flyshowet. Og hvilken dag. Takk til dere som arrangerte dette. Takk til værgudene. Og takk til de djerve pilotene og flyentusiastene. Takk til kamuflerte unge soldater som hjalp med alt .Både barn og barnebarn og tommbestefar digget dagen. Og takk for at dere hadde glemt å sette opp kiosker. Dere sparte meg for masse penger. Vi var der hele dagen til nakken var stiv og proppene i øra var fulle av lyd. Det var som en diger tennismatch, hoder vridende i takt. Høyre, venstre, opp, ned. Gudd å fætt. Og mens 40 åringen digget luftakrobatene, digget 4 åringen lykkelig et annet fly; “Se bestefar! Et 17.mai fly!”
Vakker vintervår
Gudd å fint. En liten kolle stikker lengselsfult opp av snøen. Vinteren er på hell og kollen gleder seg til solvarme i fjellet og ny mose og lav som klamrer seg fast og frister forbipasserende reinsdyr. Det var på en skitur 4.mai med tunge skyer og uvær i det fjerne den dukket opp foran meg. Skyene slapp solen gjennom og et lysfelt føk over viddene og stanset opp på kollen. Den har ikke noe navn som jeg vet om, men i mitt hode er det Solkollen ved Tjørnbrottsbu.
Kom skal vi danse veivals med hvitveis.
En telefon fra hjemmet. “Kan du ta bussen hjem i dag?”. “Ja”,- sier jeg. “Selvfølgelig”,- sier jeg. Men jeg mener det ikke helt. Det har vært en stri dag på jobben. Mye hopp og sprett og fokuserte tanker. De siste to timene med filmopptak sammen med en rikskjendis. Så jeg er sliten i holdet. Det hadde vært godt å bli hentet i dag. Men i dag passet det altså ikke. I lett forbanna duskregn tok jeg muggent fatt på den 15 minutters turen til busstoppet. Jeg syntes synd på meg selv. Jeg syntes jeg hadde det ille. Jeg tror jeg har det værre enn de fleste her til stede. Men så traff jeg på HAMM. 
Og hamm hadde det værre. Han var bundet fast , nei stroppet fast, på et lasteplan. Lurer på hva han hadde gjort for å fortjene dette. Kanskje han hadde danset vals midt i veien? Hmmm. Dette gikk jeg nå å undret på helt til jeg kom inn i det lille skogstykket jeg må passere. Og der sang de i mot meg. På rekke og rad strakk det hvitkledde koret seg for å se på den tullingen som kom tassende i sine tomme tanker. Jeg hilste, og de jublet tilbake. Jeg jublet og. Hvitveisene er mine venner hver vår. De fyller skogen med vakre stille toner.
Jeg er glad jeg måtte ta bussen hjem i dag.
Påsketurforslag: Helleren ved Stitjønn. En magical mystery tour!
Jeg vokste opp sånn ca i skauen rundt Gimlekollen og Fagerholt. Jeg og andre guttetullinger med grønne fingre skrapte mose av steiner, bygde hytter og ble skremt av storfugl. Nå tok jeg med slekta på denne turen til en naturlig lekepark i skauen. 
Mamma hadde nok ikke gitt meg landlov om hun hadde vist hva vi gjorde, hva vi klatret på og hvilke sjanser vi tok. Uten tau, hjelm og vett og forstand, klatret, hoppet og slang vi oss i trær og fjellvegger. De fleste av oss kom ut av skogen igjen. Nå tok jeg familien med til denne fantastiske og litt bortgjemte helleren ved Stitjønn på Jegersberg. Den lå der ennå. Like mystisk og like skummel og farlig. Vel verdt et besøk, om du har ungene i bånd.
Helleren kan klatres opp til nedenfra, men er litt lettere tilgjengelig fra stien som går opp til Holmenkollen i Nord-enden, i bukta der hytta ligger, av vannet.
Etter en “topptur” til Holmenkollen nøt slekta en bedre pølsemiddag, med gjemsel, trengsel, plumping og latter ved den gamle speiderhytta. Fin og sikker bålplass på tørre dager.
Lucas, – min kjære unnskylding
The Ulitmate Power Steel Rip Demolition Crushing Smashing Tool. Yeah!Jeg bryr meg egentlig ikke om slikt noe. 
Det intresserer meg virkelig ikke. Jeg er mer en slik mann som hygger seg med broderi, potetstempler og ørenapping. For ikke å glemme min store serviett samling.
Disse store uformelige og bråkete maskinene fulle av hestekrefter, hydraulikk og avansert elektronikk. Nei takk. Ikke for meg nei. Neppe! Aldri! Fysjom! Men hva gjør man vel ikke for sitt barnebarn. Små gutter lar seg så lett imponere av store maskiner, og av og til må de få lov til det. De vet ikke bedre. Så jeg tusler motvillig med til det som en gang var Korskvik Renseanlegg. 
Vi står der side om side. Han eksaltert av lyd, støv, digerhet og høy demolition faktor. Jeg og.
Skogforplantningslære.
Enkelte sier jeg går alt for mye alene i skogen.
De påstår sågar at en hillbillies er unfanget. At mine mange og single turer blandt lyng, mose, sopper, trær og tyttebær har endret mitt syn på tilværelsen og tilblivelsen. De mistenker meg for å besudle naturen. Men jeg vil hevde noget annet. Det er biologilærerne mine opp gjennom skoleverket som har drevet med vranglære. Trærne blir ikke til av seg selv. De lever ett skjult liv, og “har seg” om natten. Se bare på Ringenes Herre filmene. Trærne lever. Og jeg har mine egne teorier om hvordan de forøker seg. Noe som jeg av sørlandsk bluferdighetstvangstanker ikke skal gå i detalj på her. Bare se på Knerten! Hvordan tror du han ble til? Eller så går jeg rett og slett for mye alene i skogen.
Street Moon. My best photo. … yet
Når fullmåne og gatelys forenes. Jeg liker månen og natten og prøver stadig å ta bilder av månelys. Endelig lykkes jeg. Kanskje mitt beste foto. Mitt vesle Canon kamera så nesten det jeg så. Det var en mørk, fuktig og disig kveld hvor fullmånen sèg opp gjennom slør av skyfiltre. I seg selv vakker og drømmende. Jeg har alltid kamera med meg så jeg gikk opp og ned ei gate på Dvergsnes og tok bilder. Innimellom stod jeg bare i undring og så denne søvnige utgaven av månen. Det var bare flott.
Månen er jordens eneste naturlige satellitt. En synodisk månefase er 29 dager 12 timer 44 minutter og 3 sekunder, altså den tiden det tar fra fullmåne til neste fullmåne.
Ville Vakre Vennesla og moseglød i vest
Er det rart jeg er glad i naturen. En kveld hvor skiene fulgte etter solnedgangen tok meg til en fantastisk solnedgang jeg ikke så. Den var bak trærne. Gudd.
Noen dager etter på vei fra Stavanger stoppet regnet i 2 minutter og mosen glødet i solstrålene som skyene slapp gjennom. Gudd igjen.
! 