Jeg liker å gå i skogen. Finne roen, se på livet. Vår helt elleville og fantastiske natur som omgir oss. Vekk fra asfalt og faste former. Skogen har sin egen orden og sitt eget hierarki. Her utkjempes kamper. Hvem spiser hvem og hvem skygger for hvem. Hvem synger finest og brøler høyest. Av og til setter jeg meg ned i nærheten av en maurtue og hører på maurene. Er det stille i skogen kan du høre dem gå i sine maurgater. Eller du kan høre dem sverme i det 1000 maur letter på en gang. men sitter jeg for lenge kan det plutselig begynne å klø da nysgjerrige maur har funnet veien inn under buksebeinet. Maurene blander seg fint inn i alle undrene som skjer i skogen. Ser du en stor maurtue så ta vare på den. Det er jo et stort megasamfunn inne der. En hel by.

Et tidlig idiotisk karrierevalg førte meg hit. Til Fjellgarden på Hovden. Lite visste jeg i 1977 at jeg i 2025 skulle havne i samme hus, men ikke på samme sted. For i 1977, i all min visdom, satset jeg og noen kamerater på alpint. Vi kjøpte ski og staver og hjelm og skitøy og meldte oss inn i Oddersjås alpingruppe. Om sommeren trente vi styrke og balanse i gymsalen på Grim Skole. Om vinteren frøys vi oss ihjel på vei opp til Hovden i Oddersjås gamle buss. Å satse på alpint når en bor i Kristiansand er muligens ikke det klokeste valget vi har gjort. Det tok et par år og mange turer til Hovden før vi skjønte det. Men gøy var det, vi rant og rant og rant. Flest mulig turer om dagen. Kun noen korte opphold i den gamle varmestua i bånn av bakken. Varmestua. Den gamle varmestua. Solbærtoddy og kvikklunsj.

Det var den samme stua jeg gikk inn i forrige lørdag under NM på ski. Bare nå var den flyttet langt vekk fra alpinbakken og oppe i ei li og var transformert til verdens koseligste Pub og Kro. Den Gamle Gaard.

“Den Gamle Gaard er eit tradisjonelt lafta Setesdalstun med rik historie i veggane. Garden vart bygd på Uppstad på 1700-talet og flytta til Hovden på 1960-talet. I 2010 ca ble den flytta fra alpinbakken og hit den står i dag. Her finn du ei stemningsfull årestove der me inviterer til afterski rundt grua kvar helg – ein lun og god atmosfære, sjølv når det stormar ute.”

Jeg var på Hovden forrige helg med en fin vennegjeng. Noen av oss oppdaget Den Gamle Gaard og kosen der oppe. Og for et vertskap. Gjestfriheten og servicen var herlig. Huset oser av historie og varme.

Dit skal jeg igjen en dag.

http://www.fjellgardenhovden.no/

PS. Etter at jeg innså at alpinsatsing fra Kristiansand var en dårlig ide satset jeg alt på en karriere i Volleyball.

Jeg er jo tross alt 175 cm høy.

Har kikket over på Dolsveden haugevis av ganger fra Sodåsen i Randesund, men aldri tatt turen. En kan gå dit fra parkeringsplassen ved Sodåsen, eller en kan kjøre innover til Dolsvåg og parkere der. Men veien inn dit er fin å tusle. Underlig nok har denne lille uttaskjærs veistumpen gatelys. Noe som ellers er fraværende her ute. Dolsvåg er et idyllisk fint lite sted med fine hus og fine gårdstun. Du må gjennom og forbi alle husen før veien oppover starter. Det går en grusvei helt opp til toppen. Og akkurat bratt nok til at en blir varm i toppen. I eldre tider var denne toppen en del av varder langs kysten satt i system.

Du kan se helt over til Møvigveden og videre til Årosveden. På disse vedene tente de bål i krigstid og på den måten varslet til neste vede og til neste vede at fienden var der ute på havet. Nå står det en diger telemast der oppe. Utsikten er upåklagelig. Du kan se jordoverflaten krumme seg fra her oppe.

Har du hund så ta den i bånd. Her er både frittgående høner og geiter på en av gårdene i Dolsvåg.

Ta turen.

Det finnes en egen facebook-gruppe for forkjempere av denne løypa. https://www.facebook.com/groups/sukkevann

Der kjempes det for å lage turen rundt vannet til en offisiell merket turløype. Den finnes jo allerede, men er umerket store deler av løypa. Det er noen grunneiere som ikke har like lyst på en million turgåere på hagenære stier. I dag går løypa gjennom en saueinnhegning med fjærport i gjerdet. Av og til ser man flotte sauer. Tar du turen så husk å stenge porten etter deg.

Turen er fin og flat i variert skog. Av og til helt inntil Sukkevannet. Men stien kan være litt ullen å finne noen steder da det graves og lages veier ved en av gårdene. Men om du lener deg inntil vannet finner du frem. Når stien nærmer seg golfbanen kan man begynne å gå fire i bredden. Her er det gjort en stor jobb med å lage tilgjengelige turløyper for de som ellers ikke kan hoppe fra stein til stein.

Kart finner du her https://randesundil.no/news/9485409?fbclid=IwY2xjawJI6rZleHRuA2FlbQIxMQABHTPZM70cGPkbKiG00bEpw6Ck9PD3G_pM3tINtk7UIRbNhVjFkam4up51jQ_aem_RqvgbaVbSN7nOQj7ovl65A

Våren tar fart og det knopper seg til langs stiene. Mange fine rasteplasser og badeplasser langs vannet om du vet hvor de er. Denne tilårskomne gjengen med tuslere har vanligvis lys i panna innover i skogene rundt Kristiansand, men på lyse dager som i går nådde vi akkurat inn i lysløypa i det mørket satt inn.

Ta turen før den blir for fin.

For 3-4000 år siden satt det en kar eller to på Timenes og hakka merker i fjellet. Kult! Og i går kveld tok vi turen dit. Parkerte innenfor Ford på vei opp til Sørlandssenteret og fulgte grusveien ned mot Nedre Timenes igjen. Du passerer en av Ole Høilands huler også på veien nedover. Og der nede ute på jordet var helleristningene. Oppdaget så sent som i 2003. Bildet over her tok jeg i 2014. De er mer overgrodde nå, men fortsatt ganske lett å få øye på. Det er de eneste kjente helleristningene i Kristiansand, og det er en bortgjemt og glemt attraksjon. Egentlig ikke så mye å se til, men litt kult allikevel. Det er såkalte skålgroper som de er litt usikre på hvorfor ble laget, men de er sannsynligvis knyttet til riter og religion. De tror det var et hellig sted for de gårdene som lå der .

Like bortenfor står en diger infotavle om alt som finnes på Timenes. Eller på tavla står det Strømsnes. Et navn jeg ikke finner igjen på noen kart. Tavla er godt gjemt og glemt den også. Men opplysende så det holder. Masse info. For på Timenes har det bodd folk i tusenvis av år. I steinalder, bronsealder og jernalder, og det finnes masse gravhauger i området og mye er funnet i bakken her. Alt fra flintøkser og potteskår til gullsmykker fra fjerne tider. Det er en underlig følelse å stå på et sted hvor det har skjedd så mye, så lenge. Ta turen, sett deg ned ved skålgropene og tenk deg tilbake i tid. Trø varsomt, dette er mye dyrka mark så vis hensyn.

Og etter det kan du ta turen videre gjennom fine eikeskoger og granskoger. Fine stier om enn ikke så godt merket her inne. Vi gikk en omvei rundt Fievann og møtte buldrende bekker og mye nedfallstrær.

Alltid fint på tur med gode venner. Vi fikk tid til litt “treehugging” også.

Det var stort sett tåkeprat hele veien i går. Lufta var så fuktig at det bobla når vi prata. Ikke rart at i hadde blaude konsonanter denne kvelden. Også vokalene ble ganske våde. Med start fra parkeringsplassen ved der Sykepleierskolen en gang lå la vi i vei langs kjærlighetsstien på Eg og opp i skogen bak det gamle stabburet bak sykehuset. Vi gikk forbi tusentrappene som sikkert Trump har gitt navn til, for det er bare sånn ca 200 trinn. Målet var bymarkas høyeste punkt; Hellerstønuten. Den er en av flere fine utsiktspunkt oppe på høydedraget der oppe. 166 meter over havet. Fra toppen kan du på en klar dag få flott utsikt over byfjorden i sør, Hesteheia i nordvest og Skråstadheia med Den omvendte båd i nordøst. Og litt lenger vekk så vi Mordor, eller forbrenningsanlegget på Dalane som det og kalles.

Men ikke på en tåkete kveld. Det er nå fritt for is og snø og vint å gå. Fortsatt blaut i bakken og i går blaut i lufta. Med sterke lykter i panna ble også vannperlene i lufta lyst opp. Det skapte magiske bilder i hodet. Nesten litt trolldom i lufta. Alt blir litt tettere. Lufta pakker seg rundt deg. Turen er fin både i lys og mørke og som vanlig har løypemannskapene gjort en god jobb med å fjerne trefall og merking av stier. Hill, hill og takk til dere.

Og det skjedde i går. Tre vise menn pluss meg og en til var på tur. Og den startet i en park anlagt av en visjonær millitær. Det var General Joseph Frantz Oscar Wergeland som fikk en ide om å lage en park i en trang dal. Parken er fin, fin og byr på en frodighet som vi kan takke denne generalen for. I 1874 begynte de jobben med Ravndalen og året etter åpnet de portene.

Om det var hans ide å lage tusentrappene vet jeg ikke. Det var uansett en dårlig ide. De skulle anlagt rulletrapp. For oss voksne menn er det et brå start på turen. Jeg kom tidlig ut av tellinga av trappetrinn. Fokuset var mer på innhalering av luft. Mye luft. Store trinn for korte bein. Bratt er det også. 80 høydemeter omtrent rett opp. Men belønningen kommer så pesinga er verdt pustinga. Oppe på Ravnehei er utsikten fin, hele døgnet. Og akkurat mens vi stod å pekte og kikket forlot et gigantisk cruiseskip havna. Et skue det og.

Tar du turen i disse dager så sko deg godt. Pigger er tingen og å foretrekke framfor hofteknekk og ankelbrudd. Det var mange isete partier fra Ravnehei og innover mot Bervannet. Sikkert bedre i dagslys, men glatt var det så balansenervene fikk kjørt seg. Bervannet er et flott turmål, med en kjempefin gapahuk med stor bålpanne. Og akkurat langt nok inn til at det blir en god tur ut av det. Ca 6 km tur retur på løypa vi gikk. Om sommeren er det og fine badeplasser i Bervannet. De er der jo om vinteren også, men vannet er litt hardere.

Fin tur, og igjen takk til løyperydderne som gjør at en gammel mann ikke må klatre over falne trær.

Hill, hill til dem.