Litt rart at sola skal være på sitt vakreste like før den forsvinner. Men slik var det i går kveld. Lavterskeltusleklubben nådde akkurat opp til tårnet på Slettehei i det sola sank ned bak horisonten. Vi stod der oppe i stillhet og nøt det lange øyeblikket. Og stillheten skyltes ikke bare mangelen på oksygen etter turen opp dit. For stigningen er steil. Lett småprat i bunnen av bakken stilner fort. Kun bergenseren i blant oss holdt det gående hele veien opp. Men så tror jeg kanskje at bergensere ikke trenger oksygen for å prate. Men vi kom opp alle fire. Turen er fin og utsikten fra topphytta ennå finere. Turen er ikke så lang så den passer fint en kveld etter jobb med fine folk. Og siden turen er så fin har jeg vært der før, mange ganger. Om vi får besøk fra langtvekkistan og de liker turer, tar jeg de enten med opp til Slettehei eller til Møvigknatten. Begge turene er overkommelige og spektakulære på hver sin måte.

I går var det solnedgang på Slettehei. Vi så den i stillhet. Til og med en fra Bergen nøt opplevelsen i stillhet.

Det er en tid for alt. Også sommeren. Eller sommeren har vel kanskje ikke hatt sin tid her på Sørlandet. I år dro den nordover. Brannfare i Finnmark mens midtnorge svømmer over. Litt vemodig er det dog når all pimpinga av kvadraturen plukkes ned og får sin endelikt i komposthauen på gjenvinningsanlegget. Får håpe blomstene gjenvinnes til vakre stolpeoppheng til neste års sommermåneder. Nå er det tid for frosne rognebær og snerk på dammene. Kald vind og damer som holder veskene over hodet mens de løper i skjul for regnets kalde fuktighet.

Høsten er på vei.

Ja det kokte nesten over i går. Jeg stod og renset motorsaga i vedboden da jeg hørte et hyl fra foran hytta. “TOOOOOOOOMMMMMMMM.” Ikke sånn vanlig “kom her ” rop. Nei dette var noe annet. Jeg fikk bråangst, slapp alt jeg hadde og løp til min kone. Men frykt for hva som hadde skjedd. Hadde ho slått seg, hadde en tomat råtna, var middagen klar? Jeg kom rundt hjørnet av hytta og hun smilte og pekte gledesstrålende ut i bukta. “SE!”

Havet kokte over. Et vilt skue på en ellers blikkstille overflate. Et par hundre kvadratmeter av overflaten så ut som en stor gryte vann på full styrke på en induksjonskomfyr. Det freste og fråda der ute. Bobla og spruta.

Piren var her. Tenåringsmakrell full av overfiskelig kraft jakter på de som er enn å mindre. En diger stim briljerte med sitt naturfenomen på sjøen.

Jeg så litt, snudde, og løp ned etter fiskestanga. Når jeg kom tilbake var de borte.

Vi kasta likevel, for selv om det ikke koker er de der nede et sted.

Og vi fikk. Stor opplevelse.

Det aller meste er best kortreist. I alle fall for kloden vår. Jeg som forbruker forbruker mer enn jeg skaper. Min kone forsøker å bøte på noe av min dårlige samvittighet. Hun dyrker. Vi kjøpte et lite drivhus som forskningsprosjekt for noen år siden. Måtte se om dette var noe for oss, dvs. henne. Jeg er håndlanger, hun er skaperen. Den første sesongen gav mersmak. For det dyrkes der inne. Bak tynne glassvegger, i kokende varme, spretter det opp mer enn vi kan spise. Og slikt skaper lykkelige naboer. Det smaker ekstra godt det som er hjemmedyrka. Uten tilsettingsstsoffer, konserveringsmiddel eller innpakka i plast. Og smilet fra en nabo som får en agurk eller to er betaling nok. Tomater av ulike slag, agurker, løk og squash. Det gror godt en meter fra kjøkkendøra. Det er kortreist det.

Skogstur på Bragdøya. En lite oppgått tursti leder veien til mange flotte steder på denne historiemetta øya. Bragdøya kystlag er stort og aktivt og de serverer besøkende fine opplevelser gjennom hele sesongen. Men i går aften var akkurat de ikke til stede annet enn i ånden.

Tresjekta Oscar tok oss ut til kaia på Bragdøya. Vi tok turen rundt Bragdøyas kyst og over på Langøya hvor et lokallag av KKK holder til (Kristiansand Kajakk klubb). Det er frodig og grønt akkurat nå så det er verdt turen. Og hvilken kveld det var i går. Det var Shorts og T-skjorte-føre hele veien rundt. Også helt ytterst hvor varme 10 sekundmeter smøg seg rundt våre aerodynamiske kropper. Fine små skjulte sandstrender og varme svaberg over alt.

Jettegryter og minnesmerker. I skogen her ute måtte mange russiske krigsfanger bøte med livet i tyskernes fangenskap. Triste historier. Men også gode historier om de som har bodd og levd her ute på øya.

Og dagsaktuelle historier om all aktiviteten som i dag bedrives på Bragdøya. Alle ungdommene og pensjonistene som holder gammelt håndverk ved like. Og om du vil lære dine barn om hva trutne betyr, så ta turen og pek på alle de halvt nedsunkne gamle robådane.

En stor liten naturopplevelse på hytta. Det kraslet oppi skogen så jeg gikk opp for å se. En svart katt løp vekk. Jeg tusla ned igjen til blomstene. Så krasla det igjen litt lenger borte. Nysgjerrig som jeg er, i alle fall i naturen, gikk jeg opp igjen. Og der borte med vinden med seg gikk en Mår og snuste. Den så meg ikke med en gang. Første gang jeg ser en mår i naturen. Mink har jeg sett mange av men mår, nei. Etter 1 minutt kanskje så den meg og skvatt høyere en bikkjer kan skvette. Den løp ikke vekk, men skvatt opp i nærmeste furu. Som et ekorn løp den oppover stammen. Ligg googling senere på kvelden bekrefter at de er eminente klatrere og at nettopp ekorn står på enhver Mår sin foretrukne meny. Det litt uheldige for denne Måren var at denne furua hadde ingen veldig nærme nabotrær.

Så jeg stod nede ved roten og Måren satt akkurat passe høyt oppe til at kråkene gikk til angrep.

De stupte ned mot den og gav den ganske tydelig beskjed om at den var uønsket. Den satt å freste tilbake. Etter en stund trakk jeg meg vekk og Måren tok mot til seg og hoppet over i neste tre, og så neste, og så neste, og så neste. Ufattelig kjapt for en treig sørlending som stod og prøvde å følge med. Til slutt nådde den en fjell kant og forsvant inn i lynga.

Tilbake stod jeg. Litt gladere for å få oppleve dette.

Wikipedia forteller.

Mår

Måren har en lengde på 65–85 cm, medregnet halen. Den er en dyktig klatrer som lever av smågnagere, ekorn, småfugler og egg. Ofte foregår jakten i trærne, hvor måren hopper fra grein til grein mens den styrer med den lange, bustet halen. Hannmårer kan veie opptil 2,3 kg, og voksne hunner ca. 1,3 kg. Kroppen er lang, slank og smidig, omtrent på størrelse med en katt. Hodet er kileformet med store, avrundede ører. Pelsen er mørkebrun på oversiden, mer gråbrun på undersiden og med gulhvit eller gul strupe.

Litt underlig, men Bukksteinen er et sjømerke i Songdalen. Ikke fra når det er skikkelig høyvann men fra både når det er flo og fjære. Eller Bokken som det engang ble kalt. Fra langt til havs kunne sjøfarere i gamle tider se denne fjellformasjonen. Det ligner litt på en Bukk for de som har frodig fantasi, og derav navnet.

Vel. Ut til dette sjømerket skulle vi gå. Vi vandrende menn. Parkering ved Hellemyr Kirke og merka løype like ved. Turen er fin og variert. Lettgått men litt blaud noen steder. Stien går gjennom smale kløfter og langs vide myrer. Litt opp og litt ned, og så opp igjen.

I et parti av løypa har vinterstormen fart skikkelig ille. Granageddon! En hel skog av grantrær har fått midtskill. Skikkelig bad-haircut. Vindens frisør hadde ikke vært nådig her. Nesten alle trærne hadde fått de øverste 3-4 meter knekket av. Stien var godt kamuflert gjennom her. Også skilt-treet hadde vinden fart ille med. Løypemannskapet skal få litt av en jobb med å rette opp det treet der. Utsikten fra Bukksteinen var finere før. Like god men Mjåvann industriområde er bare fint for de spesielt interesserte.

Men turen er fin. Så ta den.

En gang gikk Ole Høiland her. Mestertyven. I dag var det 7 spreke menn som fant veien. Fivann ligger i Nedre Timenes Naturreservat like ved Sørlandsparken. Og fra nærmeste parkeringsplass er turen inn til Ruben (eller Roksheia) storveis populær. Opp dit er det mange som går, hver dag. Men i går gikk vi ikke der. Ikke med en gang i alle fall. Vi valgte den lange veien opp. Vi svingte til høyre istedenfor til venstre ved det de kaller kjettingen uten at det er noen kjetting der. Masse velta trær gjorde turen litt annerledes mange steder. Gamle rygger og stive knær fikk kjørt seg. Vi stoppet først opp ved et av Ole Høilands skjulesteder. I en stor steinrøys er ei naturlig hule. Større inni enn den ser ut til utenfra. Les mer om han kjeltringfyren her. https://nbl.snl.no/Ole_H%C3%B8iland

Stien rundt Fivann er litt opp og ned i fin lauvskog Vi kan takke alle corona-tuslerne for at stien er så stor som den er. Pandemien førte mye folk til skogs. Før var den vond å finne. Nå er den stor og fin, smal og bratt, tørr og glatt. En stor og en liten heller finnes her. Og bak den store har det bodd en grevlingfamilie i mange år. Finner du helleren så ta en titt bak de store steinene, så kan du se at her bor det noe. Det er og et flott utsiktspunkt over Drangsvann.

Over til maurtua som bygges på andre siden av vannet. Skogen er metta av vann om dagen så tette sko er å anbefale. For å sette pumpa i gang tok vi turen over den fine utsiktsheia, Ruben, på hjemveien. De sprekeste først, så jeg. Men alle kom opp med æren i behold, om enn med en god dose oksygenmangel. Det er fint i skogen nå. Naturen tar sats, blåveis og hvitveis smiler opp til oss.

Ta turen ut og smil tilbake.

Det var en fastlåst situasjon der oppe på Sotåsen. Foranledningen til dette lokale dramaet vet jeg ikke. Og kanskje jeg ikke vil vite det. Men i mitt lille hode håper jeg at noen har gitt hverandre troskap her oppe. Akkurat som på gjerdet ute ved Åros. Hengelåser som markerer kjærlighet. Det er det jeg ser for meg.

Sotåsen var lenge militært siden utsikten er så spektakulær. Det var her oppe fra de først så de tyske krigsskipene nærme seg da 2.verdenskrig kom til Norge.

Sotåsen er en akkurat så fin liten tur som en fin liten tur skal være. På klare dager kan du se havet krumme seg der oppe fra. Du kan se langt. Slik var det ikke denne kvelden. Vi så akkurat SuperSpeed passere fyret der ute. Men vi kunne se kort denne dagen. Det er en fin bålplass helt øverst og jeg har svidd noen pølser der oppe på stille kvelder. Når utsikten er borte kan vi zoome inn litt på tingene som er nært. Og naturen er fin på denne lille turen. En liten kristtorn skog passeres og vi ser vinterstormenes herjinger over alt. Og tar du rundturen som er på kartet her ser du de fine gårdene langs veien.

Turen kan anbefales. Også for korte bein.