https://videopress.com/v/nc59I4We?resizeToParent=true&cover=true&preloadContent=metadata&useAverageColor=true

Flekkerøya fasinerer og forskrekker. I gamle dager kunne du risikere å bli kristen om du tok ferja ut til øya. Slik er det ikke lenger. Tunnellen slapp inn både dett og hint når den åpnet i 1989. i går kveld slapp den gjenom oss, lavterskelkveldsturklubben. I går gikk vi et sted der ingen nokon gong skulle tru at nokon kunne gå. Det gjaldt i alle fall for meg. Vi gikk på et sted hvor jeg aldri har vært før. Lindebø, Laksevika, Skålevik. Nye navn for meg. Det var mørke skygger som hang over oss der vi gikk selv om det var natt. En gang var stedet her fylt opp av tyskere med betongfetish og frykt. Det var bunkere over alt. Fra en tid da et land ville ta et annet land. Triste tanker den gang, og triste tanker på det som skjer andre steder i verden i dag. Rommene og kanonstillingene og gangene vitner om en unødvendig krig. Om forstyrrede menn med stort ego og liten selvinnsikt. Det er fascinerende å se hvor mye det gikk an å lage de få årene tyskerne okkuperte oss.

Turen tok oss også over fine svaberg mot myke strender. Gjennom gamle og nye nabolag. Og et forbi et julepyntet som jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett.

“Det er høst” roper sofaen til meg akkurat i det det plinger i telefonen. “Kom igjen da” gauler sofaen, “jeg står her med pute og pledd klart til deg.” Jeg titter ned på meldinga, den er fra Øistein. Det har seg sånn at vi er en gjeng som går tur sammen hver onsdag. Og Øistein Turvenn sender ut meldinger. “Du fortjener en time på øyet etter en lang dag på jobben” hvisker sofaen. Meldinga fra Øistein inneholdt den informasjonen jeg frykta aller mest.: Vi møtes på parkeringsplassen ved Svart-tjønn klokka 18.

Faen.

“Klokka er snart seks og det regner og blåser ute, du fortjener en kvil” forteller den myke sofafristerinnene meg. Hun står der så vakker og har snudd TV’n og lagt fjernkontrollen klar.

Men så var det den meldinga da. Valgets kval. På en slik dag er sofaens fristelser ganske mye større en soggy skau og bekker store. Nå vet jeg hvordan sjømennene hadde det i fordums tider når sylfidene sang sin lokkende sang.

Dessverre så tapte sofaen. Motvillig og deprimert snøret jeg turskoene og tok på meg 17 lag med ull og Fleese og Norrøna og Bergans og Rab og tova ting både her og der.

Det var slett ikke viljekraften som fikk meg til dette, det var frykten.

Frykten for å bli kalt , – KYLLING – neste onsdag.

https://videopress.com/v/kjVhRUKF?resizeToParent=true&cover=true&preloadContent=metadata&useAverageColor=true

Hvor mye skal det blåse før 20-30 takstein velger å løfte seg opp fra sitt leie. Et par av dem ble slengt over 2 meter bortover og oppover taket. Babet avleverer heftig og begeistret vind. Jeg synes vær er gøy og liker å kjenne på det, men er glad jeg ikke var utenfor når den vindkula kom. Det er heldigvis veldig lenge mellom hver gang det blåser slik. Det blåste faktisk så mye at de på Liste ikke kunne høre hva den andre sa. Og da blåser det mye.

Lykke er en rar ting. Plutselig kan den komme. Jeg kjenner pur glede og nysgjerrighet samtidig. Jeg står sammen med mine tuslevenner og vi føler det samme. Vi er i 50 – 60 årene alle sammen. Men akkurat nå er vi 5-6 år gamle og kikker ned i en grunn bekk. Der står de, ørretene. Og det er mange av dem. Ut fra en eller annen fiskelogikk så stikker de ikke av fra lyset av hodelyktene. Om dagen kan man bare se dem som lynraske streker i vannet der de rømmer inn under steiner og gress.

Men nå, med tusenvis av lumens rettet mot seg, ligger de stille. Underlig og fint og lykkelagende.

Dette opplevde vi på en tur rundt Ruben, Grunnebu og Stemmane. Turen er passe lang og tung og tar du den lille toppen Ruben før det blir mørkt får du fin utsikt og høy puls. Skogen er fin nå, ikke altfor blaut og fargerik så det holder.

Turen til Møvigveden er fin og har både opp- og nedturer. Spesielt fin blir den når lavterskelgruppa er i gang igjen med våre onsdagsturer. Øystein ledet an i en av mine favorittløyper. Fra Voie kirke til Møvigveden og Møvigknatten. Den er fin når det er fint og fin når det ikke er fint. I går var det kuling i kastene så vi måtte snakke like høyt som de som bor på Lista. Fargene i skogen drar seg mot gult og rødt og vakkert. Vi kan se mer og lengre når bladene detter og sola ennå lyser. Løypa er middels tung og middels våt om dagen. For de med litt mer nysgjerrighet enn til bare kongler og busker og trær finnes det mange rester etter fortidens gufs og krig i skogene rundt Møvig. Det ble natt og tåke akkurat når vi nådde Møvigknatten og all betongen som er der. Får meg til å tenke på de som opplever nåtidens gufs flere steder i verden. Det er ikke bra og vi kan ikke annet enn å hjelpe der vi kan og de vi kan. Dett er både trist og spennende å se slike underjordiske ganger bygget opp av okkupasjonsmakt. Ufattelig mye de rakk å bygge på bare fem år. Om du går inn i bunkers eller ikke så er denne rundturen å anbefale.

For oss som liker frisbeegolf har det å tusle rundt i skogen med en sekk på ryggen full av runde plastikkbrett blitt en uvane. Å kaste diskene er av og til gøy, men å bære på dem er aldri gøy. Min gode venn Paul har funnet løsningen. Det har kostet mye trening og timene har gått men jeg tror det er verdt innsatsen. Hans 50 kg tunge og råsterke valp har sluttet å løpe etter diskene vi kaster. Nå bærer han dem lydig. Setter seg rolig ned når hans eier stiller seg opp og kaster en frisbee mot kurven med håp i blikket. Nå stiller Paul uthvilt opp ved hver Tee hvor utkastene skjer. I går gjorde han det godt, så hans caddie-hund virker.

Det er noe godt og trygt med hverdagen. Rutinene som sitter i ryggmargen er tilbake. Det er flere på bussen. Det er fullt på parkeringsplassen. Cruiseturistene blir færre. Ferien er over. Gjestene har reist. Bryggemiddager er svelgt. Sommeren 2023 blir neppe kalt en smeigesommer. Værgudene så nordover i år. Kanskje de fortjente det der oppe, mer enn oss. Sommeren har liksom bare glidd forbi i år. Den har hatt litt av alt. Litt varmt og litt kaldt. Litt stille og mye vind. Litt, huset fult av gjester, litt helt alene. Litt mestring på frisbee-banen, men mest fortvilelse. Litt bading, litt hutring. Min utenlandsferie i år bestod av 1 time i Danmark og oppdagelsen av at skal man opp og ned på dagen må man handle alt av taxfree varer på nedturen. Så med tanke på det kom jo den største nedturen på oppturen da jeg ikke fikk handlet noen ting.

Ferien er over og vi kan glede oss over hverdagen. Rent bortsett fra det er jo livet en ferie

Fiskesuppe med nogo attåt. En smått spektakulær restaurant er i emning. På Nordstranda, mellom Farsund og Vanse ligger den. Omgitt av vakker natur og gammel historie. Stedet er totalrenovert og blitt til et moderne stykke turistmål. I Restauranten skal 10 projektorer monteres og sammen skal de fortelle historier til de besøkende. De to første er på plass og på en vegg hvor det en gang ble malt et kart over Farsunds skjærgård er første akt klar for å oppleves.

Ta turen dit, nyt en deilig lokal fiskesuppe, eller smørbrød i ypperste klasse og opplev litt magi. Vi i Bigwig er beæret over et slikt oppdrag. Historiefortelling på en helt ny måte. Sammen med en visjonær eier og et team av lokale kunnskapsrike fagfolk er vi i ferd med å lage en attraksjon. Et bortgjemt sted skal om litt inneholde litt trolldom. Veggen på Nordstranda er første steg mot en totalopplevelse som vil bli husket av de besøkende. Både øyne, ører, nese og gane, samt sjela, skal bli servert noe nytt.

Neste steg er å få bordene til å leve.