Når det er tid for å bruke stemmene vil nok enkelte sette i gang å synge. Andre synes det er forstemmende og holder seg innendørs. Kanskje like greit, men det er altså tid for pointilisme. Pek på den du vil ha. Pek på den personene du vil skal styre og stelle og dulle og dalle slik at du kan gi faen. Ta et valg, og gjør et valg. Slipp stemmende løs, – det er vår sjanse til å påvirke. Stemmer du ikke så slutt å klag. Bruk stemmen i dag så kan du fortsette å klage.

Ellers så er vel Pointillisme  slett ikke et annet ord for valg eller prikkedøden men en malestil som bruker mange små prikker av primærfargene til å skape inntrykk av et stort

spektrum av farger. Teknikken bygger på tilskuerens synssans som ikke oppfatter prikkene en og en, men setter dem sammen til en meningsfyllt helhet. (Samme prinsipp har vært brukt til trykking av aviser, brosjyrer og slikt. Legg øyne helt inntil og du vil se at bildet er bygget opp av små prikker (raster), også flatskjermers fargetegning.)

Mer om pointilisme: http://blogs.princeton.edu/wri152-3/dlieber/archives/002188.html

Politikerne er som sopper. Noen er giftige mens andre er spiselige. Noen er lette å kjenne egenskapene til mens andre er vanskelige å definere. Man må være ekspert for å velge riktig sopp. Valgets kval og alt det der. Og nå er det valg. Vi bruker ca 99,9 prosent av året på å klage og fortelle hverandre i lunsjen om hvor ille alt er. Feil plasserte trafikklys, og busser som ikke går alltid. Dyre skatter og skatter på dyr. Bølgehøyder som bryter i strandsonen burde vært behandlet i et utvlag. Vi hater avgifter og hater utgifter. Vi prater om hvor teite politikerne er og hvilke ufattelig dumme valg de gjør. Vi kan ikke annet enn å klage. Litt ros burde vært gitt oftere. Politikerne gjør dumme valg konstant virker det som. Mens vi gjør vårt dummeste valg hver gang vi ikke stemmer. Engasjement er viktig. Og engasjement etterfulgt av handling er viktigere. Stem for svarte. Hver stemme er et lite engasjement. Stem på den soppen som smaker best.

Noen slo på mørket igjen. For noen dager siden ble de fleste av galningens ofre gravlagt. Masse fine ord, vakre handlinger og vakre steder har glimret foran meg i TV-ruta. Nye tårer.

Dokumentarprogrammer dukker opp. Noen står frem mens andre tar et steg tilbake. Sjebner deles og sjebner skjules. Og så har det skjedd. Uvirkeligheten blir virkelig. En sindig sørlending feller nok en tåre for andre. Massemorderen i Oslo og Utøya traff ingen jeg kjenner, men traff meg allikavel.

Og nå på nytt. Og nytt. Venner jeg har. Gode venner jeg har og som jeg føler for, kjenner noen. Kjente noen. De kjenner dem ikke lenger for de er ikke her. De ble skutt. Gudd for et ord. Han ble skutt. Hun ble skutt. Henrettet. Det har skjedd og vil kanskje skje igjen. Andre steder i verden skjer det oftere. Galninger finnes. Og noen steder er det galninger som lager reglene. Men virkeligheten i Norge er jeg stolt av. Håper vi sammen har blitt litt mer virkelige. Være virkelige til stede for hverandre. Gi en klem med mening. Og gi noe av overfloden til andre.

Det er den jo slett ikke, selvom enkelte gravemaskinførere vil det slik. “Klemfare. Hold avstand”. Hva er det for noe sprøyt. Det er ikke slik det skal være. Vi skal ikke holde avstand. Klemfaren skal være stor og vedvarende. Det skal være konstant klemfare fra familien, fra kolleger og venner,- ja til og med fra svigermor. Klemfare helt uten homoertotiske eller hetrofobiske anslag. Klemmene skal kjennes. De skal gis, såvel som tas. Overraskelsesklemmer, planlagte klemmer, manneklemmer, barneklemmer, dameklemmer, slangeklemmer og corporate klemmer. Av ren nyfikenhet gikk jeg inn på http://www.klemmer.com. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men det så ut som de og trengte en klem. Vi har begynt å klemme i overkristneholdeossforossselvnorge. En rystende tragedie har øke klemmefaren ut over våre egne grenser. Kult.