Jeg begynner å se ting. Kanskje jeg skulle lukke øynene mer. En god kamerat trengte barnevakt. For seg selv viste det seg og ikke for hans 20 år gamle datter. Neida. Hun er sendt til Korea for å gjøre seg fet på koreansk. Ett helt år faktisk. Tomm ønsker lykke til og masse ønsker om eventyr og koreanske nye år og hva ellers som måtte finnes der på andre siden av kloden. Men det var altså faren jeg skulle sitte barnevakt for. Og ikke hjemme hos han. Neida. På Bakgården Bar måtte jeg sitte og se etter at han ikke ble for barnslig. Og som en vet,- When in Rome, do as the romans. For å monitorere ham korrekt måtte jeg nødes til å innta sånn ca samme mengde alkohlholdige drikker som han. Promillenivået var til enhver tid synkronisert. Vi fikk det til. For selv uten alkometer så jeg at jeg kunne holde samtalen i gang på et nivå som for han var lettfattelig. Ikke verst. Jeg så ting også. For jeg ser jo. Jeg er langsynt og han er nærsynt, så sammen så vi skarpt. Vet ikke helt om jeg ser skarpt nå eller om hallusinasjonenes forbannede velsignelse har trådd inn. Ut av ingenting stirret en Nissan Pickup på meg. Gudd bedre. Gøy, men skummelt. I forgårs traff jeg Darth Vader. I dag ser jeg Kermit the Frog.

Men barnevakten gikk greit. Vi var begge passe barnslige i det vi tok nattnettbussen heim.

Røde lys i Ravnedalen i Kristiansand. Hvem skulle tro det? Hva forbinder man ikke med uttrykket redlight district. Speidertur til Hamburg. Marinegast tur til Kiel. Utdrikninglag i ……. Gå seg vill i Boston. Gå forbi på Phuket. Stopp der tenker jeg. Redlight forbindes sjelden med meter tykk snø, stivna general (eller?) og stokkender under isen. Hva gjør endene egentlig når det er så beinkaldt at vannet fryser mens de dykker? Hmm. Men jeg var oppi Ravndalen en tur i snøkaoset. Denne vidunderlige hvite lungen av en åpenbaring. Det var vår gode bror av dikteren Henrik Wergeland, General Joseph Frantz Oscar Wergeland som anla parken første gang rundt 1870. Han står her ennå. Nedfrosset for tiden med kalle balla og rim i panna.

“Dette området egner seg aldeles godt til et lystanlæg” sa generalen. Og slik ble det. Vakker natur omkranset av høye klipper. Dammer og fontener og digre trær som har vokst der siden før Gandalf ble født. Mange artister har fyllt dalen med deilig musikk og snusking i buksenen og buskene. Til sommeren spiller TOTO. Da blir det igjen fest og redlight. Nå er det bare vakkert og whitelight. Ta turen.

http://www.fvn.no/kultur/musikk/article833664.ece

Isabella, hjerteknuseren, sukkerklumpen og ikke minst barnebarnet mitt fylte ett år i går. Det første. Ennå ikke vedlikeholdsfri. I går hadde hun altså bursdag. Værmeldingen på denne merkedagen var dårlig. “Ikke kjør ut dersom du absolutt ikke trenger det”, oppfordret værdamene. Det var forventet riktig store snømengder og vanskelige kjøreforhold. Vi fikk som forventet. Masse snø og dårlig føre. Men i følge barnets mor og barnets bestemor, min kone, kan en slik feiring ikke utsettes. Det var bare ikke et alternativ. Det at bursdagsbarnet aldri vil huske denne dagen og at det lavet ned med snø var ifølge begge usaklige argumenter.

Derfor dro jeg tidlig fra jobb for å ha god tid og for å unngå kø. Turen på 2 mil tok 3 timer. (gule sider estimerer 19 minutter). 3 timer i kø. Irriterende kø. Veldig irriterende kø. Ufattelig irriterende kø. Jeg vil dø kø. Men så går køirritasjonen over i en slags kø aksept. Her sitter vi og kan ikke annet, men vi har hverandre. Den gode praten går i bilen. Snakker om alt. Det går en time, så er vi plutselig halvveis og ute av køen ved Brennåsen. Så har vi en bakke igjen, opp til Nodelandsheia. Skummel bakke,- til og med på tørt sommerføre. Hmmmmmm. Med en bakglatt bil stoppet vi midt i bakken. Mange andre bakglatte biler stod foran oss, og ennå flere bak. Og en blå buss. Og bakken var bratt. Noen få sleipe firehjulstrekkere føyk forbi oppover bakken og inn i snøtåka via sykkelstien. Men de om det. De går glipp av køen.

Jeg gikk ut av bilen, som menn gjør, mens damene sitter inne i bilen, som damene gjør. Dette var bonding blandt menn. Felles skjebne på glatt vei. Praten går om løs og fast snø, dekkspray og tullinger bak rattet. Og så så vi minst 3 traktorer. Jeg traff mange hyggelige folk denne nye køtimen i bakken på vei til barnebarnets 1 års dag. Vi kom oss opp før jubilantens leggetid, og farmors kake smakte fortreffelig i blitzregnet på ettårsdagen til Isabella. Køopplevelsen var flott. Bursdagen var flott. Familien min er flott.

Vi kom hjem sent og jeg skuffet snø til veldig sent. I dag morges var det ikke spor etter snøskuffingen. Sporene lå under en halv meter snø.

Hver søndag er jeg med på å avvikle fotballen. Vedlagte foto illustrerer det godt. Fotoet forteller jo sin egen historie, men en forsiktig analyse er kanskje på sin plass. Jan Thomas Taylor Upsal ser forbi ballen og leter etter gøyale kvistformasjoner i motsatt vegg. Ole Wongraven koser med Frank Dovland og visker fotballtaktiske teorier mykt i øret hans, mens Dovland derimot som sjekker sitt eget oksygenopptakspotensiale. Frank Hartvigsen gjør seg klar til å løpe feil vei, mens Stig Atter forbereder sin egne bein slik at noen kan slå “tunnell” på han. Jeff Roberts tar seg tid til å øve inn noen dansetrinn før han uselvisk skal mose noen inn i ribbeveggen. Arild Nielsen står nede i venstre billedkant og suger inn lærdom.

Jeg derimot ble ikke funnet fotballspillets irrganger verdig og ble benkesliter.

Og sånn går nu daggan.

Kent og Siri pakker ungan i kofferten og drar i dag. Til Thailand, Krabiprovinsen, Ao Nang og Railey Beach. Stønn så deilig. Sandalstropper mellom tærne, fraværende stillongs, smil etter smil og masse vakker natur på tur.

“Sawadee Kap. Kap Kun Kap og Same, same , but different.” Der skal de treffe Stine som allerde har vært der nede lenge. Jeg blir lett litt misunnelig. Ønsker at jeg var der og ikke de. At det var meg som setter seg i flyvemaskinen, og ikke de. Men på den annen side er jeg så snill at jeg ikke er misunnelig og unner de turen. Sørlendingen slår inn igjen. Men jeg kan lett lage flotte bilder i hodet. Når fly passerer høyt der opp på en blå himmel stopper jeg og lurer på hvor streken på himmelen skal slutte. Hvor den kommer fra er uvesentlig, men hvor skal den. Varmt sted, høyt sted, kaldt sted, fjernt sted. Drømmene starter. 

Så hvis du ser en tilårskommen herre som stirrer tomt opp i luften, så er det kanskje meg. Men ikke forstyr, for jeg er en helt annen plass. Jeg følger drømmestreker.

Vi har gjort en så god jobb for en kunde at en ny kunde som kunden kjenner vil at vi skal gjøre en så god jobb for dem også. Kult.

Så til Stavanger med tog vi dro. Det hadde sine fordeler å reise til Stavanger siden det var der den nye kunden har sitt kontor. Fantastisk reisemåte det derre toget, når man har hyggelig selskap. Man stiger om bord i jernhesten med vissheten om at reisen blir avslappende. Ingen vindusviskere, Shellstasjoner eller lokalsjåfører å ta hensyn til. Ingen tissepauser, eller avstikkere man skulle ønske man hadde tatt. Bare sitte der å ha det hyggelig. Prate drit om drit og skit om skit og solkinn om solskinn. Man får sett mye friluft uten å ta del i det når man sitter på toget. Noe for Kent?. På vei mot nye kunder og nye høyder satt vi der og stirret ut vinduene og så Snartemo og Storekvina fare forbi. Et stykke inn i rogalendingenes rike forsvant snøen og et frossent fenomen dukket opp.

Glatt is. Polert is. På vann etter vann var isen som speil. Skikkelig rart. Har aldri sett det før. Men glad jeg så det nå.

Vel fremmme i kundens by var vi hos kunden. Det gikk bra. Vi skal være flinke for dem og. Profil- og konseptbyggende design er oppgaven. Gøy. Så dro vi til noen andre og presenterte oss. Det gikk bra det og. Så tok vi toget hjem igjen. Fullt tog hjemover på en fredags ettermiddag. Mye marineuniformer.

“Me dansekje me gasta”, sa vi og fikk sitte i fred.

PUDDER!!!!! Hver gang det daler ned mer enn 20 cm mjuk snø kommer det. PUDDER!!!Dette oppropet som kommer fra dypet av freeskier-snoboard-carving-killer gutter og jenter uroer meg. De snakker om grabbing, goofy, 720 og flipper. Men hvor er mannen i vår tid.

Hvor er tøffingene? Mannemannen. Damedama. De som gjør djevre ting og får oss dødelige til å måpe. Hvorfor blir alle liksom så vågale når det kommer pudder? Æ kjører OFF-piste sier de. Æ e frikjører, sier de. Æ chiller i melet, ass. sier de. Pudder gjør jo bare at alt blir mykt. Harde klumper og stramme stammer blir mjuke. Og så renner du mye seinere i dyp snø. Så det er egentlig de mest pysete og pinglete som forlater isharde og sørpeblaude løyper. Bare for å renne der

hvor de ikke får blåmerker på stumpen når de detter. Så de slipper å si, – “Au, det gjør vondt i rumpen min!”

Vår alles kjære styling mann, Jan Thomas, gisper og botoxer frem et smil. Klapper hendene sammen og jubler for pudder. Pudder her og pudder der. Nei. Hvor er barskingene. De som holder seg i løypa der hvor det er hardt. Hva med en skarealarm. SKARE i HEMSEDAL. SKARE på HOVDEN. SKARE PÅ TRYVANN. Det er tøft det. Skulle likt å se Håkonsen sette utfor fjella på skareføre. Det våger han neppe. Aksel Lund Svindal er tøff. 130km i timen på loddrett holkeføre. Det svinger av det.

Nei pudder er for pyser og pingler. Hva blir det neste,- Eyeliner alarm.

Rent bortsett at der er for pyser, så er det jo sabla gøy da.

Jeg er glad i Danmark. Hele daneriket fra nord til sør og fra englandsbåten til svenskebåten. Det er de frekke danske piger og drengers land, vognmend og serveringstøser. De som fanden ikke kan forstå hva de selv sier. Men der er jo vi heldige. Vi sørlendinger. Vi reservedanskene . Vi vet hva de taler om. Vi skjønner dem. Vårt nabofolk i sør.

Bortsett fra tallenes tale da, det skjønner ingen. Men danskene sier mange hyggelige ord. Det er fordi det er et hyggelig folk.

-Nei, for fanden. Jo, for fanden. Kartofler og brusebad. Høres ikke det bedre ut enn,- Nei, faen. Jo, faen. Poteter og dusj. …….. Jeg har mange store og små minner fra Danmark. Helt fra jeg var 17 og satt noe bedugget på Skipperkroen i Hirtshals med en SlakterWinterPose full av stangsalami og hakkebøff og ventet på en venn som ikke ventet på meg. Han kvittet seg med en box salte bjørner i kombinasjom med ananaslikør like ved kiosken hvor de solgte lesestoff man ikke fikk kjøpt hjemme. Men danskene er hyggelige. De hjalp oss tilbake til skipet og pekte på rett inngang slik at vi kom hjem til mor og var klare for nye oppdrag. På en tur i dette smukke land endte min kone og meg opp på Samsø. Denne smale fine ø utenfor Århus hvor mang en detektime er spilt inn. Og mens jeg i går frøs ballene av meg på Varoddbroa, var jeg den gang redd for at de samme kuglerne skulle finne veien til middagstallerken i hop med kartoflene. Et besøk På Samsø kan anbefales. Der er det om mulig ennå litt hyggeligere enn i resten av landet.

Og som om ikke Ballen Hotell med Ballen Steakhouse var nok. Det lå i tettstedet Ballen med vakre Ballen Havn. De eier ikke skam i Danmark.

Vi bodde heldigvis på et vertshus i Klittevej.  Men er dere noen gang den veien, så ikke kjør forbi.  http://ballenbadehotel.dk/  og http://www.visitsamsoe.dk/