“What a Rush!” Wow. Følelsen av kontrastvæsken som pumpes inn i armen kom brått, varte kort, men gjorde inntrykk. “Slapp av!” sa herren i hvit frakk. Jeg lå der i trommelen og ventet i spenning. Sykepleieren i røntgenrommet sa jeg ville kjenne en varme spre seg i kroppen. Jeg lå og ventet på varmen og håpte på at den trommelen jeg lå i skulle begynne å snurre. Akkurat som en tørketrommel. Å fett hadde ikke det vært. “Slapp av!” sa sykepleieren. “Du må ha pulsen så lav som mulig.” Kanskje like greit at trommelen roterte rundt meg og ikke omvendt med tanke på hjerteslag i minuttet. Her lå jeg altså og ventet på kontrastvæskens varme i kroppen i et kaldt rom inne i en diger maskin med en svært lite kledelig sykehusskjorte rundt min bleke overkropp og elektroder festet over alt og ble bedt om å slappe av. Få ned pulsen. Dunk-dunk, dunk – dunk, dunk – dunk, dunk – dunk

Det gikk. Jeg er jo enkel i hodet og tenkte på ei maurtue og et strykejern. Pulsen gikk brått ned og kontrasten fylte mine årer. Gudd, for en rar følelse. Virkelig en varmebølge gjennom kroppen. Kom plutselig og forsvant like fort. Maskinene snurra og jeg lå der og tenkte på maur mens hjertet ble gjennomfotografert.

Jeg fikk sjekka hjertet i går. Skikkelig. De fant heldigvis noe. Noe som ikke er farlig ennå, så det kan stoppes.

De fant det fordi jeg gikk til legen min.

Ta en sjekk du også.