Det ble fint til slutt. For slik det var før er det ikke nå. Vi lånte penger og ringte proffe folk. De kan gjøre jobben bra hadde vi hørt. Og det gjorde de. Det var flinke håndverkere som kom og la stein ved siden av stein. De planerte og pakka og gravde og grov. Det så ut som de hadde gjort det før. Det ble så fint at det redda treeren på terningen.

De var flinke og jobba godt. Resultatet av jobbinga var flott. Men vi visste aldri når de jobba. Problemet var at vi ikke visste når de kom og ikke når de gikk. De jobba på i to dager og planerte og slikt. Så var de vekk. De kom ikke neste dag og heller ikke dagen etter. Men så kom de. “Hei”, sa jeg. “Så fint”, sa jeg. 2 timer etterpå var de vekk. Og de var av den hemmelighetsfulle sorten. De sa aldri fra om når de kom og når de gikk. Jeg ringte sjefen deres og spurte når de kom. Han skulle se, sa han, og så kom de. Men for ikke å overraske meg så var de der ikke lenge. Jeg gav uttrykk for min frustrasjon en gang til. Da smilte lykken endelig. De kom 5 stykker og gjorde jobben ferdig. Asfalten og gressplenen kom og ble lagt ut fint.

De hadde lett fått en sekser på terningen om de hadde vært like flinke til å kommunisere som til å lage hage. Men som oppdragsgiver og betaler blir en lett frustrert og misfornøyd når ingen gir beskjed og arbeidstiden deres virker tilfeldig.

Det skal så lite til.

Hun vet hva hun gjør. Koner gjør ofte det. Oftere enn oss menn. “Det hadde vært fint med en blomsterkasse” sier hun, og reiser til Oslo ei uke. Damer er smarte slik. Og jeg er altfor enkel. “Hmm”, jeg tenker, ” jeg skal overraske henne med en blomsterkasse til hun kommer hjem fra Oslo,” tenker jeg og synes jeg har fått en god ide. Sannheten er nok at jeg på underlig smart vis har blitt manipulert og påvirket uten at jeg har oppfattet det av min reisende kone selv om hun sa det høyt til meg. Så med ledige kvelder satte jeg i gang. For det er jo gøy. Jeg kan planlegge og kjøre opp til godtebutikken Jula etter de nødvendige skruer og fester og kar og hjul. Det tar jo tross alt bare i gjennomsnitt 3 timer å handle på Jula for en mann som er alene hjemme. Og utenfor huset koser jeg meg med materialer behandlet med jernvitrol og sag drevet fram av lyd og strøm. Tomme tanker og tomme stokk. Jeg driller og sager og får vafler av naboen. Det jobbes så sagspona fyller takrenner og blomsterbed. Det blir fint og jeg ble ferdig. Og jaggu meg kom det ikke opp et gjerde også som jeg kan gjemme søppeldunkene bak.

Nå skal hun bli overrasket, selv om jeg sender henne foto på messenger.

Tannlege . . . . . . . Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av en søppelcontainer tilhørende en tannlege. Men ikke dette. Jeg tenker på tannleger som kliniske, pertentlige, “by the book”, over gjennomsnittet opptatt av hygiene og renselse. Men ut fra en bakgård i Tollbodgata ble denne containeren dradd frem. Jeg turte ikke en gang gå på samme side som den. Det så ut som noe ennå levde oppi den. Jeg skifte fortau tvert. For tannlegen som eier denne containeren er ikke som andre tannleger. I alle fall ikke i hodet mitt. For her er det en som trekker tenner for gøy. Uten bedøvelse og svært langsomt. Eller kanskje svært brått. Kanskje tenner blir fjernet med balltre. Og boret er ikke nede i tanna før det kommer ut på andre siden. Tannlegestolen har nok noe av de samme egenskapene som en strekkbenk fra middelalderen og rommet den står i er sannsynligvis lydisolert. Hva tannlegen heter vet jeg ikke men navn som Freddy Krueger, Jason Vorhees eller Charles Lee “Chucky” Ray kommer frem i min klarsynthet.

Helsikes fantasi.

Enkelte ting blir en knyttet til. Det gjelder dette paret med sko. Vi har slått følge noen kilometer. Jeg husker ikke hvor og når jeg fikk dem, men de har fulgt meg lenge. De har vært med på utallige turer i mange land. De har gått på Hardangervidda og opp til Skråstadvarden. De har gått i jungelen i Mexico og langs strendene i Danmark. De har ventet på svaberget i Korsvikfjorden mens jeg har badet i sommervarmt havvann. De har stått på Kjeragbolten og blitt med til Prekestolen. De har alltid vært gode på beina og selv om lissene har blitt slitt har skoene holdt ut. Jeg har hatt mange par tursko og prøver å kjøpe kvalitet. Disse skoene var ikke de dyreste. Allikevel er det de som har holdt lengst. Et lykketreff av et par sko. De siste årene har dette paret vært hage-sko. De har bistått meg ved legging av plen og støping av mur. Nå sist holdt de beina mine tørre mens jeg vasset i sement.

Takk for følget og takk for jobben. Det har blitt noen kilometer.

Jeg er en av dem har akkurat passe selvinnsikt til å forstå at andre ikke nødvendigvis venter på å motta et selfie fra meg. Verken analogt eller digitalt. Det har blitt en stund siden jeg sendte ut et foto av meg selv til noen. Kanskje det var etter konfirmasjonen eller ved siste visumsøknad. Slekten har blitt spart for julefoto av mitt ytre. Ved familiefoto blir jeg ofte bedt om å stå bakerst. Eller i motlys om det finnes. Jeg ser på mitt eget speilbilde om kvelden og morgenen og tenker at det er nok. Jeg trenger ikke se meg mer. Mitt eget speilbilde er nok et par ganger om dagen. Av og til er jeg glad for at jeg ikke trenger å se på meg selv hele tiden. Slik mine kolleger og familie og venner må leve med. De ser meg mer enn meg.

Samtidig er jeg jo glad for at de ser meg. Det betyr at jeg er og at noen kjenner meg igjen. Og det er godt.

Jeg er som jeg er og det er mer en godt nok for dem. Egentlig mer enn godt nok for meg og.

Og på en tur i skogen en dag møtte jeg meg selv. Jeg satt på en gren og var lykkelig gammel og grønn.

I overraskende nedslående nysgjerrighet sitter jeg og leser i kommentarfelt. Kommentar på kommentar og svar på kommentar. Sintere og sintere. Det opprinnelige innlegget handler om miljø og klima og hva vi bør gjøre for å bremse vårt misbruk av naturen. Og denne gangen handler det om tiltak i Oslo. Om å minske biltrafikken inn og ut av byen hver dag. Men etter å ha kommet sånn ca 10 kommentarer ned i rekka kan en ikke lenger skjønne hva artikkelen de kommenterer på egentlig handlet om. Kommentarene har som et tog på avveier sporet av i rekordfart. Fra å påpeke og kommentere sakligheten eller gehalten i selve artikkelen har det gått helt over til å hetse dem som har kommet med forslagene artikkelen omtaler.

Det går ut over dem som stikker hodene frem. De blir ofte kommentert av dem som gjemmer seg. Denne gangen var det igjen en miljøbyråd i Oslo det gikk ut over. Hun som skal brenne i helvete, bli påkjørt eller flytte tilbake der hun kom fra, Sri Lanka (han som kommenterte dette bør vite at hun er født i Oslo, og slekt kommer fra Vietnam).

De må tåle mye de som hever sin stemme i det åpne rom. Mens de som hever sin kommentar på det lukkede nett kan flire i sin egen sintesure trygghet. Jeg syntes litt synd på dem som alltid er så sinna. Veldig ofte mer sinna på person enn sak. Og det gjør meg trist.

Jeg har et forslag til hvordan sinne og sinnet kan roe seg hos disse sinte menneskene

Kom til meg og klag. Jeg har bygget en liten mur nå i disse dager. Det er en bitteliten klagemur for dem som er og blir sur. La klagingen bli liggende igjen her og ta en tur i skogen i skumringen og lytt til fuglenes sang.

Siste reis. Gamlis!, bestefar, oldie, dinosaur. Jeg ser den komme nærmere. Grava. Ting jeg gjorde før innser jeg at jeg ikke kan gjøre mer. Eller ikke gidder gjøre mer. Og her en dag tok kiten min en siste reis. I alle fall sammen med meg. Og det i bakrommet på bilen. Vi skilles som venner. Vi har hatt det moro i sjøen utenfor Hamresanden. Den har løftet meg høyt og slept meg langt. Det har lekt med meg og jeg har lekt med den. Men nå var det på tide å skilles. Den fortjener et liv på vannet. Og akkurat det har den ikke hatt med meg des siste tre årene. Den har ligget på loftet og lengtet etter vind og hav og sjøsprøyt, mens jeg har tuslet rundt i skogen. Livet forandrer seg med alderen og alderen med livet.

Jeg har blitt slapp.

Det siste kiten hvisket til meg i det den dro til et nytt liv i Skien var; May you rest in peace.

Jeg har forsøkt å lese mer. Lese artikler som andre enn dagspressen kommer med. Fordype meg rett og slett. For jeg tror avisenes sannheter sjelden er hele sannheter. En avis er ikke tykk nok til å fortelle hele sannheten. Og det er på en måte greit. De informerer meg litt og gir meg kanskje en interessevekker rundt ulike temaer. På den måten kan jeg dykke dypere ned i materien om jeg ønsker. Kaste meg ut i det store internettet og lete etter sannheter. Og de sannheter jeg finner er ikke sikkert de samme sannhetene du ville ha funnet. I en kommersiell verden er det å selge drivkraften. Også i de fleste redaksjoner og hos de fleste journalister er det å selge og det å bli lest og sett en av drivkreftene. Da skrives det ofte om det vi, publikum, vil lese. Fakta er jo at vi vil sjokkeres. Vi vil overraskes. Nyheter om krig og fiendtlighet selger bedre enn nyheter om fred og fordragelighet. Sykdom selger bedre enn friskhet. Og når en først skriver om helse er det ofte basert i vår frykt for uhelse.

Jeg har funnet ut at det er vanskelig å lese seg opp. I fagartikler skrevet av professorer og vitenskapsmenn leser jeg ting jeg ikke forstår. I avisen leser jeg tolkning av disse tingene jeg ikke forstår, helt til jeg finner en artikkel av andre vitenskapsmenn og kvinner som sier at det slett ikke er slik som de første sa.

Noen sa til meg at hele 20 % av de som hadde hatt Corona fikk senvirkninger. Det hørtes mye ut så jeg bestemte meg for å lese meg opp,- så jeg dykket ned. Jeg fant fort ut at tallet stemte, men det gjaldt de som hadde vært innlagt på sykehus. Og for de som hadde ligget i respirator var tallet høyere. Uff. Men så leste jeg et annet sted at veldig mange som har ligget i respirator får senskader. Uansett årsak til respiratorbruken. Og av alle de 20% som fikk senskader var sjansen stor for at de allikevel sannsynligvis hadde fått lidelser. Rett og slett for der var gamle og syke da de ble smittet. Så leste jeg et annet at det var alt for tidlig å si noe som helst om senvirkningene av Corona. Til det er sykdommen for fersk. Så leste jeg et annet sted at 17 % fikk senvirkninger av Corona. Uff. Men etter 15 dager var den samme gruppen gått ned til 3%. Regnes pjusk etter 15 dager som senvirkning.

Og hva er en risikogruppe? Og hvorfor skal vi som ikke er i risikogruppen vaksinere oss. Alle de som sykdommen er farlig for er jo nå vaksinert så vidt jeg vet. Det er ingen igjen i risikogruppen. De er utenfor fare om jeg forstår riktig. Det må jo bety at det er ingen risiko for oss som er igjen.

Tallenes tale er underlig. Samtidig uendelig. De tolkes og vris på. De forstås ulikt av oss som leser de. De forstås ulikt av de som skulle kunne vite mer enn meg. Hvem en skal høre på og tro på får en velge selv. For å finne ut av ting er komplett umulig.

Det er vanskelig å vite, selv om en dykker ned i materien.

Jeg forstår godt hvorfor det er så godt å bare stikke hodet ned i sanden.

Les dette. Noen som vet mer enn meg som sier noe lurt.

Synes jeg.

En fryktdrevet pandemi av varige helseproblemer (aftenposten.no)

Og det til de grader. Sprit i hver bod. Yeahj! Party på torvet igjen, og det er ikke engang torsdag. Nå skal det bli fest tenkte jeg. Det er lenge siden jeg har gått på et marked. Et marked med maks 5 personer er liksom ikke et marked. Restriksjoner og forbud har murt oss inne til sørlendingers store glede og andres store sorg. Men nå som en haug har fått vaksine letter møndighedane på alle smitteverntiltakene. Vi kan være flere en en per buss. Flere enn 2 i byen om ganga. Endelig. Og alkoholserveringa starter for fulllllt. For det er ikke bare smitteverntiltakene det lettes det på. Skjenkebevilgninger deles ut i hytt og gevær. Og endelig kan vi gå på marked igjen. Fra bod, til bod. Se og lukte og nyte varene og hverandre. Og bli fullere og fullere. For ikke bare er det marked men de har sprit i hver bod.

Lurer på hvar historikerne tenker om 500 år når de finner denne avisannonsen.