Når har vi nok. Tror egentlig aldri. Det er iboende i oss å ville ha mer, flere, større, nyere og billigere. Og jeg har selv snublet for fristelsen og kjøpt noe på Temu, den kinesiske nettbutikken som kobler produsentene direkte med oss forbrukere. De sier selv de sparer CO2 utslipp ved å redusere mellomledd mellom produsenten og meg. Selv om de sender av gårde 100vis a fly med billigprodukter opp til oss her i den rike del av verden. For leveringstiden er bare ei uke på mye og da må det flys oppover med digre transportfly.

Kanskje de har rett i at deres metode sparer CO2. . Men hva om ikke vi kjøpte så mye av dem. Da hadde det blitt ennå mindre CO2. Så lenge vi aldri har nok vil slike bedrifter finnes for vi vil ha mer.

Men jeg angrer på mitt kjøp. Jeg skal ikke handle der mer. Jeg trengte egentlig ikke det jeg handlet. Men det var jo så billig. Altfor billig. Hvordan kan noe som er produsert i Kina kost 100 kroner, inkludert flyreise opp til meg. Det jeg kjøpte var billig og kvaliteten dårlig.

Nye ting er gøy. Men ikke for en hver billig pris. Jeg skal bruke det jeg har lenger. Jeg skal ta vare på mine saker. Fikse ting. Kanskje lappe noen hull. Tenke på hva jeg kjøper og hvor det kommer fra.

Jeg skal prøve å ikke være så sulten.

En vennetur til Hovden ble til da en venn med mange tomme soverom på hytta inviterte oss gamlinger med opp for å fylle dem opp. Blant oss var 2 leger (vi er jo tilårskomne). En ekskranfører og en ekslærer (begge tidligpensjonerte). En spesialpedagog (men tidligere kokk så det brakte godlukter inn i hyttekvelden). Og for sikkerhets skyld hadde vi en brannkyndig bygningsteknikker og ennå bedre en som er spesialist på hjelpemidler for ulike funksjonsnedsettelser. I tillegg møtte det opp en teknisk ingeniør og ubrukelige meg. Og selv om vi kjenner hverandre nå har vi kjent hverandre før. Og vår vert ba oss ta med opp så mange mimrebilder vi fant i skuffen og i skapet. Vi fant mange og noen skulle muligens aldri ha kommet ut av skapet. Men det er for sent å gjøre noe med. Etter at skituren i tåkehavet var unnagjort og spesialpedagogkokken hadde servert et helt fantastisk overraskende måltid med kokrøkt laksekebab og heimelaga karamellpudding ispedd cognac i sausen benka vi oss rundt lerret og skjerm. Mimringa var i gang. Gudd å gøy. Så mye som det finnes billedbevis på. Det meste hadde gått i glemmeboken og noe burde blitt der og ikke i fotoboken. Det var moro å rippe opp i gamle gleder. Skulle ønske jeg kunne vise frem alle bildene her men av personvernhensyn er ikke det mulig.

Men takk alle dere som en gang var mine venner og fortsatt er.

Statistisk sentralbyrå kan umulig ha lest alle reklamene for matvarekjedene. For i følge dem er det;

Høyeste årsvekst i matvareprisene siden 1982.
Prisene på mat- og drikkevarer bidro sterkt til den høye veksten i KPI gjennom hele året. Fra 2022 til 2023 økte prisene på matvarer med hele 10,0 prosent. Høyere årsvekst har ikke blitt målt for denne varegruppen siden 1982.

Som vi ser av figur 3 økte alle matvaregruppene i pris. Høyest årsvekst så vi i prisene på frukt og grønnsaker, som steg med henholdsvis 13,6 og 13,3 prosent. Melk, ost og egg var blant matvaregruppene med lavest prisvekst, til tross for at prisene for disse varene samlet steg med 7,6 prosent.

Hvem skulle trodd det. Jeg trodde alle priser var fryst, kuttet eller bare ekstra billig.

Kristiansand har mistet et landemerke. Et sted hvor tusenvis av bilder blir tatt. Hvert år. Et stykke morsom Kristiansandsreklame har forsvunnet.

Jeg gjorde et søk. “McDonalds Kristiansand”. Over kan du se svaret.

Jeg har kontor like nedenfor McDonalds i Kristiansand og ser alle cruiseturistene som smiler og peker og tar bilder av det vakre bygget med McDonalds navnet over døren. Bygget er fint men ikke fint nok til at turister fra større land enn Norge ville stoppet å tatt bilde av det. Ikke mange i alle fall. Og McDonalds? Hvem tar bilde av ei burgersjappe? Ikke mange her heller.

Men magien kommer i det du kombinerer de to. McDonalds med sitt billige fastfood image og ærverdigheten til det gamle stolte høyreiste bankbygget. Det fasinerer. En forventer ikke å finne McDonalds logo på et så flott bygg.

Nå er jeg redd turistene tusler forbi, ser et fint bygg, men ikke noe mer. Ingen overraskelser eller peking eller knipsing. Pincho Nation er sikkert en fin restaurant og de hører kanskje hjemme i et slikt fint bygg.

Men hvor gøy er det.

Ikke ofte en bygger bort en attraksjon.

Endelig skal jeg få litt overskudd igjen. Kontoen skal vokse. Jeg er så pass gammel at jeg fortsatt får enkelte regninger i papirutgave i postkassen. Men det er det heldigvis slutt på nå. Brøytebilen knuste postkassestativet vårt. Så nå kan jeg ikke lenger motta regninger i postkassen. Det blir store besparelser antar jeg. Håper snøen vil ligge lenge.

Det er siste dag i August og naturen har endelig skrudd av vinden for en dag. Fra vår heimesnekra terrasse og panikksalgkjøpte 50% stoler som allikevel var altfor dyre nyter vi utsikten som er langt vekk.

Kvelden er vakker med rødskjær i solnedgangen og bare en båt forbi i timen. De fleste båtene er i ferd med å krype i land. Eneste dritten er at solnedgangen kommer litt for fort. Nå er det snublemørkt kl. 9 og bekmørkt kl. 11. Det vitner om en høst og vinter som ikke er like langt unna som i går. Men for en fin fin dag. Jeg fikk feia pipa ved hjelp av tau og filler og en haug med banning. Tror edder og galle hjalp, for pipa ble rein.

På slike stille kvelder merker vi rumliga av Superspeed i det den kommer inn forbi Dvergsøya. Da er det på tide å legge seg. Det er sånn omtrent samtidig med at en innser at du sitter og ser på TV og forstår at du kommer ikke til å huske hvem som vant Great American Super Bake Off og egentlig gir du faen. Rumlinga fra Superslowspeed hinter om at du har en seng å legge deg i. Jeg gjesper, slår av TVn og går ut foran hytta.

Det er så stille at lysene fra Skipet strekker seg nesten helt inn til meg og sier god natt.

Superslowsleepspeed siger inn mot byen og jeg sier god natt tilbake.

Jeg gjorde en blunde her en dag. Noe jeg kanskje ikke skulle gjort. Mine venner så det og lar meg ikke glemme. Og når jeg ser dem på et utested prate med fremmede, peke på meg og gapskratte, forstår jeg at her er det analog spredning av hva jeg har gjort. Etter en stund er det ikke bare kameratene mine som peker på meg og ler, men totalt fremmede flirer i det de går forbi. Og om ikke det var nok fikk jeg kontaktvansker på hotellet.

“Jeg skal ikke flytte”, roper jeg ut. Jeg har sagt det til denne eska flere ganger. Men den vil ikke høre. Den sitter der bare med sitt tristoverraska blikk og gapende munn. Den tror vi skal flytte ut av vårt gode hus og skinn.

“Men det skal vi altså ikke” har jeg sagt. “Lukk igjen munnen din og hjelp til” sier jeg til eska og tvangsforer den med eiendeler vi pakker vekk før sommergjestene kommer. Den eska endrer ikke holdning selv om den blir like full som en turist på Ibiza. Den sitter der og ser ulykkelig ut.

“Klapp igjen” sier jeg strengt.

Ingen reaksjon så jeg gjorde det selv.

Når en våkner litt brått og tusler i ørska ut døra uten at netthinna er skrudd på kan en få rare tanker i hodet. Ressonementsdelen av hjernen har ei treig linje opp til matematikkhypofysen og dens tilliggende egenskaper slik at virkelighetsoppfatningen forstyrres. Min første tanke i lillehjernen var at “Brygga Synker”. Vannet stod nesten opp til bryggekanten der hvor det vanligvis er 60 – 70 cm med klaring. Da er selvfølgelig eneste tilslørte forklaring at vannet ikke har steget men at brygga synker.

Etter to gjesp og et stort innhalerende oksygeninntak klarnet haue såpass at jeg kunne innrømme at mitt eget førsteinntrykk var av det mistokende slaget.

“Høyvann” tenkte jeg og satte over kaffen.

Det er mange flygende skapninger utenfor svabergene på hytta. Vi legger ut litt mad te fiskemågane. De kommer i hopetall og har sirkus utenfor hytta. Av og til kommer det nye gjester. Som ei kråke blandt måkene. Eller ei hettemåge eller ei diger sildemåge. Men gudd, her i går landa det en nyskapning på fjorden utenfor hytteglasset. Det brumma og surra, men når det så at det kun var brødbiter på berget tok det helt av igjen og forsvant i horisonten.