DNB gir en hjelpende hånd til 4 organigasjoner til jul. Livsglede for Eldre er en av disse. Livsglede fro Eldre startet i Kristiansand er nå landsdekkende. Du kan være med å påvirke hvor mye de skal få. Gå inn på DNB sin kampanjeside og klikk på Livsglede For Eldre. Organisasjonen som gjør det gøy å bo på gamlehjem fortjener mange klikk. For når jeg havner på heimen vil jeg ha det så gøy jeg bare kan.  Jeg er allerede på full fart inn i gammelmannsverdenen og gamlis, oldis, skrukketryne, bestefar og sinkedusten er alle ord som jeg uanfektet svarer på. Så gi et klikk og la DNB gi en 50- lapp.

Kampanjen finner du her:

http://j.mp/1p2iyzc

Mer om det gode arbeid til Livsglede for Eldre finner du her:

http://www.livsgledeforeldre.no/

Dette må jo bare være sant. For i årevis har jeg mottatt eposter med lange avhandlinger om at noen trenger hjelp til å overføre penger. Noen har dødd og noen har arvet og jeg er plukket ut her i verden til å få litt av arven og pengene. I lang tid har jeg slettet all denne spamen. Men det var til i dag. Mr. Chiang i Bank of China går rett på sak. Fatter seg i korthet og later ikke som noe. Her pakkes ingenting inn i svada. Enten er du dum nok til å gå på slike e-poster eller så er du ikke. Og når Mr. Chiang i Bank of China har eposten claims8@bingoclaim er det umulig ikke å tro på dette. Endelig smiler lykken.

I skikkelig surendreiervær hev jeg meg på min stolte ganger av en sykkel og gav meg naturkreftene i vold. Vind i mot, regn i mot, kondis i mot. Det var ikke mye å glede seg over på vei til jobb.

Men det var helt til jeg kom opp på Kongsgård 1, der hvor fylkesmuseet ligger. Da bredte smilet seg. Og klissklass stod jeg der og gledet meg.  Til søndag. Min vante sykkelvei mellom gamle hus hvor til vanlig spøkelsene herjer var i ferd med å endres. Spøkelsene blir om dagen jaget vekk av nisser. Foran meg hadde “Bygaden” begynt å kle seg i sin fineste julestas. Bodene settes opp og lysene strekkes. Nissene kommer for å spre lys og glede i alles øyne, barn,- som voksne. Det skal lages førjulshygge på museet. Og enten det snør eller ikke, så må dette være det koseligste julemarkedet her i byen. I år med rekordmange utstiller og nisseboder. Og her kan du finne all slags tøy,- syltetøy, verktøy, fartøy, nissetøy, kjøretøy, tull og tøys og litt støy. Alt er der. Og jeg tror nissen er på vei, jeg synes jeg så han. Jeg har vært der før og skal dit igjen. Det er rett og slett bare kos. Ta med noen som er minst en halv meter kortere enn deg og kom. Søndag  30.11.14, kl. 12-16. http://www.vestagdermuseet.no/forjulshygge-pa-kristiansand-museum/#prettyPhoto

I disse dager hvor trafikksikkerhet diskuteres og debatteres i de høyrere politiske sfærer er det godt å se at enkelte individer har selvinnsikt og tar affære. Eieren av denne audien gjør akkurat det. Han er sansynligvis et gjengmedlem. Jeg er personlig overbevist om at alle med svarte audier er gjengmedlemmer. Og når personen i tillegg offentlig proklamerer at han er riv ruskende gal bør det ringe noen varselbjeller hos oss medtraffikanter. Selv skal jeg vente ca 7 timer og ni minutter til etter at han er kjørt før jeg i full kamo sykler hjemover.

Jeg er en enkel mann. Jeg finner glede i å fly over styret på sykkelen. Jeg finner en indre ro ved å lande med trynet først i gammelt råttent myrvann. Den liflige smaken av bikkjemarkerte gresstuster og følelsen av utemperert vann nedover langs ryggraden både på innsiden og utsiden av goretexen er befriende. Vel ute av El-syklenes landeveier kan jeg frydefult glede meg. Over uimpregnierte hansker. Over impregnerte sko. Et kne som virker og ei setesår rumpe. Og altså, et sykkelhjul som bråstopper  i gjørma uten at jeg bråstopper. Det er min sønns skyld. Det er han som har mast. Jeg gikk, og syklet, på en smell sist helg. Jeg spurte om han ble med på sykkeltur og han sa ja. Han ble med på sykkel sånn halvveis inni skogen. Det så ut til å more ham. For uten at mine avskrekkingsteknikker hadde noen som helst effekt ville han gjenta turen nå på søndag. “Siden det er kaldt og regner og du ser så sliten ut,- skal vi ikke ta en sykkeltur i skogen?” Gudd å gudd, men takk Stian. Vi trosset oss selv og dro på tur. Jeg svetta mer enn det regna, og sleipe røtter, dype pytter og glatte steiner gjorde bare turen mer innholdsrik. De sørga for at blåmerker ble varige vonde ,men gode, minner. 2 og en halv time gikk seint men fort.  Det blir nok flere fine motvillige turer vil jeg anta.

Legevitenskapen har muligens lurt seg selv littegrann. Uten helt å skjønne det selv! I sin evigvarende jakt på forklaringer og å bevise stoffers virkningsmåte og virkningsgrad har de i alle fall kunnet konkludere en ting! Hodet kan lege kroppen! I over 50 år har de samlet bevis på ting de ikke forstår i forsøket på å samle bevis på ting de forsøker å forstå. En, for legevitenskapen alarmerende, konklusjon er at  naturen er ofte bedre enn oss. De kaller det for placebo.

Underlig nok aksepteres placebo ,- uten at forskerne og professorene kan forklare det.  En optimist har 77% mindre sjanse til å få hjerteslag enn en pessimist. Hmmm. Legevitenskapen vil som kjent ha bevis for alt før de kan akseptere det. Og det er vår trygghet og dessverre vår usikkerhet.  Legene må kunne forklare årsak og sammenheng. Og legene har akseptert at vi har placebo effekt i alle sammenhenger,- uten helt å kunne bevise det. Alle medisinestudier testes opp mot effekten av luremedisiner (placebo). Det underlige er at placeboeffekten er ofte like god som medisinenes effekt. Men hvilken lege har du truffet som taler varmt og lenge om tankens kraft, og viktigheten av positivitet og glede?

Hør foredraget med Lissa Rankin på Ted Talks. En lege med sans for helhet.

TED is owned by a nonprofit, nonpartisan foundation. Our agenda is to make great ideas accessible and spark conversatplaceion.

http://lissarankin.com/about

Jeg er en halvtjukk gammel mann med et hode som en halvtjukk gammel mann. Jeg hverken tror  eller kan være 30 ennå. Og i mitt lille liv har jeg begynt å fornye kroppen. Jeg begynte med å få et nytt korsbånd. Au! Det ble installert og fysseputten sa at sykling var godt for opptrening. Så jeg har begynt å sykle. Fra under noen krabbeteiner, blomsterkasser og lauvet som falt i forfjorfjor fant jeg sykkelen. Godt konservert og godt skjermet for vær og vind. Med litt ekstra luft i dekkene og ennå mer i lungene hev jeg meg på. Jeg sykler nå til jobben. 5 km blodslit hver vei. Oxygen-innholdet i lufta minker betraktelig langs min sykkelrute og er en fare for de som kommer bak meg. Men det går fremover. Ikke fort, men fremover. Etter noen uker kjenner jeg forbedringer og unge fembarnsmødre med sykkeltilhenger stappa med unger sykler ikke lenger forbi meg. Og nå tar jeg også igjen enkelte spaserende og de fleste med rullator. En og annen annen gammel halvtjukk mann blir også triumferende forbipassert. Jeg er i rute. Kroppen responderer og både kjetting og kne er nyoljet. Det er en liten seier hver gang jeg sykler forbi noen. Men det er en gjeng jeg aldri tar igjen. Disse fantomene som kler seg som ånden som sykler, harsykkel til 45.000 og en liten feminin gul sekk på ryggen i det de suser forbi i 70 km i timen. Og så er det El-syklene da. Forbanna El-syklister. Jeg misliker dem. I det jeg i fint driv med blodsprengte øreflipper, varm panne og et krampetak i styret kjemper meg opp en lengre bakke, kommer de. EL-syklene. Med rak rygg og penklær sykler de forbi meg mens de snakker i mobiltelefonen eller leser morgenavisen. Kanskje en kopp kaffe på styret. Helt uanfektet sitter de opp bakken, mens jeg sleper tunga etter meg i halvråtten høstlauv. Hva er vitsen? Whats det point? De verste er de som kler seg i fantomdrakt og aerodynamisk riktig hjelm og allikevel har EL-sykkel. Gudd. Skaff dere moped!

Noen mener det motsatte:

http://www.nrk.no/nyheter/klima/1.11074710

Maya kom hjem i går etter sin tredje tur til John of God. Mannen som fikser folk i Brasil. Store og små mirakler og opplevelser venter på å bli fortalt. Men først måttte hun komme. Og minste barnebarn har ventet like mye på “famma” som på hva hun hadde med seg i kofferten. Hun har fortalt alle i barnehagen om at “famma” skal komme hjem . Alle på Rimi vet det, nesten alle på Kiwi, og stort sett alle hun har vært borti i det siste. Og når hun satt i baksetet på vei til Kjevik gikk skravla som en helikoptermotor. Vi ventet på flyet, og vi ventet på famma. Hun trippet mer og mer. Og i det famma landet  letta Isabella. Hun viste sånn glede og godhet at folk rundt oss stoppet og smilte. En gjenforening av ekthet og kjærlighet. Godt å se. Isabella sa ikke så mye i baksett på vei hjem, men hun strålte som en sol. Og inni stua ble kofferten åpnet og der var det  en gave til. Men jeg tror det største var allerede gitt og fått i en mottakshall på en flyplass.

Enten du er dustete snekker eller hjernedød tenåring,- er du verdifull som menneske. Kanskje ikke hele deg, men mesteparten. Hjernene kan uansett ikke byttes, enten du er dust eller doktor eller dustete doktor. Registrer deg som organdonor.  For tanketomme analytikere av sirkelsagens effekt  burde det være obligatorisk. Hva med en kortreist nyre fra badestampen?  Kanskje en lunge hentet inn fra sveiseverkstedet? For ekstremsport utøvere bør organdonering være en del av de ulike medlemskap. De har en tendens til å slutte å leve litt raskere enn oss andre. Hvis et organ fra deg, eller meg, kan redde et annet menneske dersom vi dør er det fantastisk.

I Belgia har det gått en kampanje som fikk meg til å stoppe opp. Hill, hill og he, he.

Registrer deg som organdonor her: http://www.organdonasjon.no/donorkort/

Reklamebyrået har laget mye annet fint:

http://www.duvalguillaume.com/work/viral-examples-of-human-stupidity-turned-into-organ-donor-ads

” Reparationsbajeren er kommet for give dig en god start på dagen efter din Tour De Force i alkoholens verden. Øllen er en Pale Ale med blød og frisk humleprofil til at tage smagen af tømmermænd”.

Liflige ord! Jeg var ute på byen i går. Som seg hør og bør og må og skal når kona er på tur. En god venn og jeg tok oss vann over hodet og øl inn i kroppen. Lettere tilsjasket satt vi til slutt på hver vår krakk og giglet om heiser som gikk sidelengs? Min venn, Ole er en assosierende person og når våre obskure tankeverdener møtes kan vi om mulig være lett autistiske i vår opptreden. Og det kan gå riktig ille når tankene er ispedd promille. Tilfeldig forbiskålende utelivsgjester er heldigvis høflig overbærende og i mangel av forståelse og innsikt ler de av oss og ikke med oss. Men det er gøy. Dagen derpå er derimot ikke alltid så gøy. En gammel kropp takler ikke fylla like godt som før. Da var det med jublende glede og salig fryd jeg fant en løsning i butikkhylla. En uunseelig liten flaske med reparasjonsøl. Og selvfølgelig er det danskene som har dette. Jeg får spare den neste dagen derpå.

http://to-ol.dk/home/