Jeg har sittet på tronen til Tut Ank Ahmon. Jeg har sittet på stranden til Cleopatra. Jeg har stått ved offerbordet til en Maya yppersteprest i Mexico. Jeg har vært i Zevs hule på Kreta. Jeg har vært i kongenes dal. jeg har vært i Sarons dal. Fantastiske fantasisteder. Og det er gøy å forestille seg. Lukke øynene å reise tilbake til den tiden hvor stendene var levende. Til tiden da de menneskene og kulturene som vi har lært så mye om fra Hollywood og litt fra det norske skoleverket virkelig fantes. Sitte ned og ta inn følelsen av en virkelighet som en gang var. For en med ellers tomme tanker er det en morsom reise. Hodet fylles av lyder og lukter og bilder. En liten stund er jeg der. Illusjonens mester. Men her en dag kom selv mitt hode til kort. Eller kanskje til kork. På en sti i skogen kom jeg over et korkbestrødd stykke Norge. En gjeng med bruskorker lå strødd utover skogbunnen. Hmmmmmmmmmm. Lukk øynene og se for deg hva som har skjedd her? Hvor er flaskene? Har det vært en brusjeger på ferde? Som tar flaskene og lar hodet ligge igjen? Ingen logisk slutning dukket opp. Jeg må vist ringe brusmiddelsentralen.

Ja. Som regel kaller mine kolleger min arbeidstid for undertid. Den eneste måten jeg kan skape positive vibber i et rom i arbeidstiden er å forlate det. Jeg er ikke så stor magiker når det gjelder smalltalk og kaffeslaberas. Når oppgavene mine baller på seg og stabelen blir høyere liker jeg å gå inn i jobbmodus. Fokus, konsentrasjon og dedikasjon. Og det er ikke alltid lett i et miljø med høy kreativ faktor og skravlete selgere. Da er jeg glad jeg har mitt eget lille overtidskontor. Det lille røde spisebordet på hytta. Mens bølgene sliper stein i fjæra, og vinden forsøker å dytte hytta over til naboen, sitter jeg her i jobbmodus. Kubbene knitrer på peisen og Hotel Cæsar og andre TV-signaler er blokkert. Da er det overtid. Min overtid. Jeg jobber i 4 timer og gjør en full dags jobb. Det er slitsomt men godt. Jeg skaper noe.

Jeg har familie fra Thailand, en svigerdatter. Og hun har bursdag i dag! Gratulerer Sa! Og siden jeg nå har lært Thailand litt bedre å kjenne, har jeg også lært mer om den respekt og høflighet som er i kulturen deres. Slik høflighet og respekt kan også brytes har jeg lært. En gang ble jeg kjeppjaga fra et litte hotell på øya Koh Tao av ei illsint Thailandsk hotelleier. Bare fordi jeg sa vi hadde funnet et billigere sted. Hun forbannet meg, min mor, min far og resten av slekta. Hotellet i seg selv kan for øvrig ikke heller anbefales.  Men med sin opplærte, og ryggmargsimpregnerte respekt for å overholde de reglene som gjelder i ulike situasjoner er det gøy å finne et bilde som beskriver slike ting. Det å stå i kø i Thailand trenger ikke være slitsomt og trangt. Det er også ganske så lett å se om noen sniker i køen. Eller er dette kun et bilde som prøver å sko seg på andres bekostning?

Trist men sant. En dag med overload av skilting og informasjon og milevis med bæring og filming gjør at en begynner å halusinere. Og om en i tillegg innhalerer hallusinasjonene i store haller gjennom halvveis lukkede øyne begynner hode å vis meg bilder uten sammenheng. Lost in translation, – heter det vist. Men i mitt hode heter det,- Found in translation. Trist men sant, og litt moro for ellers tomme tanker.

Nå er jeg sliten. Det verker i IKEA muskelen. Den som du først finner ut at du har når du går på IKEA for å finne en spesifikk ting. EN TING. Og så kommer du ut med en handlekurv full og en fin svensk hilsen i kassa. IKEA har mye fint. Det er bare så forbanna slitsomt å finne det. Og så langt. Så langt.  . . . .

For å ta det fra starten.: i to dager har jeg vært å filmet i gaffeltruckenes eldorado. På Nikkelverket. Formerly known as Xstrata. Formerly known as Falconbridge. Med 500 ansatte og 2000 trucker. Jeg har vært i en svovelsyrefabrikk. Jeg har vært i Mordor. Jeg har truffet hyggelige mennesker i hvite spacesuits og gassmasker. Jeg har truffet elektrolysemennesker og kantinesmiledamer. Jeg har tilbrakt en dag på laboratoriet hvor de leker med farlige ting og finner gull. Jeg har fått armen revet av på et samlebånd og stått under en smelteovn. Gudd. Hele tiden har jeg båret på kamera, stativer, mattebox og batterier mens jeg selvsikkert har debutert som skuespiller. Teamet var sant enige om at dette var like slitsomt som å traske med kona på IKEA. Vi ble slitne. Dødstrøtte.

Når vi tilslutt var ferdige med en fantastisk innholdsrik dag på Nikkelverket hentet kona meg,- og vi,- . . . . .. . dro til IKEA.

Mixed signals utenfor huset. Jeg tok bussen i dag. Og hadde jeg bestemt meg for å ta bilen så hadde jeg tatt bussen allikevel. Muligens er jeg en forutinntatt svekling med nervøse tendenser i trafikken. Muligens er min fantasi gjødslet med for mye humus og humbug. Men jeg har lært at man går ikke ut på tynn is (selv om jeg befinner meg på tynn is ofte). Man tar ikke på en rødglødende jernstang. Man argumenterer ikke med svigermor. Og man kjører ikke ut bak en speedwaykjører som øvelseskjører i en varebil. Jeg er muligens feig. Døm selv.

Jeg er en teknisk slabbedask av et mirakelorakel. De som kjenner meg kjenner mine “skills” når det gjelder å stille inn telefoner, pc’er, vaskemaskiner og strykejern. Jeg gyver løs på bruksanvisninger og innstillinger med fryd i sinnet og skrujern i handa. Og jeg avslutter innsatsen umiddelbart. Da jeg nå måtte ha ny telefon for leden sitret jeg av spenning, for den nye telefonen hadde talegjenkjenning. Gudd. En ny venn som ville høre på meg. Jeg kunne bare trykke på mikrofon-symbolet, si navnet til den jeg ville snakke med, og vips kom det opp en knapp med RING TIL.  . . . . . Det var teorien. Da en av mine venner heter Ole fant telefonen han fint. Det veil si . . . Jeg kjenner to som heter Ole så jeg måtte si hele navnet til vedkommende venn. Telefonen gjorde sikkert så godt den kunne.

Mine varig svekkede huskeegenskaper har slått til igjen. Smuldrende kapasitet på både langtids og kortidsminnet gjør seg til de grader gjeldende i disse dager. Hvor er bilnøklene? Hvor la jeg fra meg brillene? Hvor er kaffekoppen? Hvor er skolissene? Og det har seg slik at vi har bygd oss et nytt tilbygg på huset. Og det beste stedet å gjøre det på var i fortsettelsen av garasjen. Det var der det skulle bygges. Planer ble skissert og søknad sendt og godkjennelse mottatt. Vi var i gang. Graving, hamring, banking og saging og snekkere og elektrikere og både flytende og faste murere og vips, – så stod det en ny kåk der hvor det en gang var en innkjørsel til garasjen. . . . . . . . . .Og det var da det gikk opp for meg! Faen . . . BILEN!

Tommetanker på sikker grunn. Legen min sier jeg bør gå med gul vest og hjelm hele døgnet. Jeg utgjør ingen fare for min egen usikkerhet, men andre kan kanskje komme i skade for å sikre et oppgjør. Og det er utgjort. En jobbtur ventet. Så ikledd hjelm, vernesko, godt mot, nysgjerrighet, vernebriller og gul vest var jeg på besøk i de runde speils land,- Nikkelverket. Fabrikken som var en giftpøl i min oppvekst er nå en mønstermiljøbedrift. En fantastisk spennende rusletur, inn og ut av dører. Korridorer og trapper og rullebånd. Etter ca. 2 minutter var jeg desorientert. Lyder og lukter imponerte. Gjennomtrengende bråkete gamle fabrikkhaller og stille hypermoderne fasiliteter. Alt stengt inne i gamle mangekantede bygg adskilt av smale greske gater. Kul plass og hyggelige folk. Eksperter på sikkerhet og vern på arbeidsplassen. Sikkerhets-ting og skilt over alt. Stilig. Hill, hill til Nikkelverket.

I min iver etter å hjelpe søte Erna med regjeringskabalen lanserer jeg ennå et forslag. Siv er allerede tilegnet et sete som Fiskeriminister på grunn av hennes evner til å seile med vinden. Knut Aril Hareides evner derimot peker mot en ministerpost hvor han vil utrette store og varme ting. – Forsvarsminister. Med han som yppersteprest for Generaler og Majorer og Generalmajorer og andre marionetter tror jeg det vil bli fred i verden. Hvem kan vel se for  seg at denne kosebajasen vil starte en krig eller løfte et våpen. Ikke engang en opphetet diskusjon oppstår i hans nærhet. Denne politikeren kan med sine blå øyne og ustø gange på isen stoppe mye harme. “Eg vil senda ut ein klemmepatrulje med solsikkefrø” sier han til FNs sikkerhetsråd. Og med sitt vevre vesen inni skikkelig kamoutstyr vil han skape sympati overalt hvor ufred rår. Lykke til Knut.