En kveldsparkering på Sandens i Kristiansand gjorde meg skremt. For det første gjør jo nedkjøringene, og oppkjøringen, deg helt døgnvill, dessillusjonert, førtidspensjonert og snurrsvimmel. Samtidig blir hele høyresiden på bilen oppskrapt på vei ned, og hele venstresiden på bilden oppskrapt på vei opp. Sidespeil og hundehoder ut av vinduet blir revet av. Og fordi man er så svimmel når en både kommer opp og kommer ned så aner jeg ikke hvor jeg har parkert bilen + at jeg ikke aner hvor jeg skal når jeg endlig har funnet bilen. Og på toppen av dette må en passe seg for biler fra oven. I trappen ned til parkeringsgarasjen, på døren inn til parkeringsanlegget står det ett skilt. “Se opp for biler!”,- Gudd. Jeg smøg meg forsiktig ut av døren og kikket opp i taket helt til jeg ble kjørt ned av en bil som kom fra venstre. Gudd.

Knoll og Tott fyller 115 år i dag. 2 forbilder i oppveksten. Kanskje min kjære mamma og pappa ikke helt så det på samme måten. Knoll og Tott er vel neppe noen rollemodeller, ei heller kosenussesøtnosser. Foreldrenes reaksjoner på ungenes spillopper brukes vel heller ikke hos Barn og oppvekstetatens som løsninger på familiære problemer. Opprinnelig heter de Katzenjammer Kids, og ble for første gang vist på trykk i New York Journal i 1897 på denne dagen. Tegneserien ble laget av tysk-amerikanske Rudolph Dirks og de små rakkerne fikk selvføgelig de velkingende übergermanske navnene Hans og Fritz.

Det er den eldste tegneserien i amerikansk historie.
Den dreier seg om luringene Hans og Fritz Katzenjammer, unge tvillinger som elsker å skape kaos. Tilsynelatende uskyldige barn, som i realiteten er destruktive skitunger som plager livskiten av alle rundt dem. Deres favoritt mål er The Captain, som kan aldri overbevise Mamma Katzenjammer at hennes sønner er uforbederlig.

Knoll og Tott er en lærebok i rampestreker og kan anbefales til alle barn untatt de jeg er i befatning med.

Kjører en fra Hovden i mørket på vinteren er det med litt spenning i kroppen. I hvertfall hos meg. Jeg er ikke noe glad i å kjøre bil da. Det kan være glatt, det kan være elg, det kan være rånere og det kan være digre SUVere fra Hovden som tar deg igjen og prøver å kjøre inn gjennom bakvinduet ditt isteden for å kjøre forbi. Men spenningen slipper litt taket når jeg passerer Evje og Hornnes. Da er det liksom ikke så langt igjen hjem. Og det var i en slik spenningsnedtrappingmodus jeg var i da jeg etter en sving og fikk nærkontakt av tredje grad med en 5 meter høy snømann. Gudd. I et øyeblikk var jeg sikker på at filmen Taken var sann. Blendende lys, blinkende lys, blå lys, ailiens og landingslys. Alt komprimert på et lite område med en drithøy snillskummel snømann voktende over en flashy krybbe. Hvor Jesus var har jeg ikke peiling på. Troligens langt vekk. Jeg holdt på å kjøre av veien. Slingrede og bremsende stoppet jeg opp og så tilbake på dette infernoet av julestemning

“Kjør fint!” stod det skrevet med lys i snøen.

Som motebevist mann i 30-40 årene sliter jeg med enkelte elementer. Moter kommer og går hele tiden. De fleste går forbi meg men allikevel,- det er litt stritt å følge med. Men noe observerer jeg. Noe med glede og noe med forundring.  Nå er endelig tiden inne for at en av disse forunderlige motene skal gå. Vekk. Gonzo. Aufwiederzehn Nicht. L’oreal har knukket koden og kan minske, eventuelt eliminere dette fenomenet samtidig som de minsker presset på eldrehjem. De skal sørge for at denne buksemoten dør, og når sant skal sies burde ikke denne moten være nødvendig i vår tid. Det er lenge siden bukseseler og belter ble oppfunnet, – men allikevel finner noen gutter og unge menn det nødvendig å vise ræva si. Saggebukser. Sagging. Eller: “Hei, jeg ser ut som jeg skal på do!, eller; Jeg rakk ikke frem!”,- bukser. Saggebukser. L’oreals produkt lover anti-sagging. Thumbs up! Samtidig lover de Age Perfect, og det burde være gode nyheter for oss som snart går over i pensjonisttilværelsen.

Jeg har vært mye på Hovden. På Hovdehytta med mamma og pappa og storebror. Fellesturer, fellesmiddager og felles snøballkriger. Turen opp hit fra Kristiansand tok ca. 6 Donaldblader. Og som ungdom ble jeg med i Oddersjå Slalomklubb. I etterpåklokskapens navn var nok det en glipp. Dersom en bor i Kristiansand, et av norges mest snøfattige steder, er muligens ikke alpine grener det en bør satse på. Vel, siden jeg har 26 i iq og er en dust uten selvinsikt satset jeg på slalom et par år. Opp og ned til Hovden i Oddersjås gamle spybefengte buss uten varmeapparat. Overnatting på Hovdehyttas anneks uten varmeovn. Ikke ble jeg noe god heller. Men gudd å gøy. Nå er jeg i leiligheten til min bror. Heldige oss får låne den av og til. Kun 26 cm snø, så det blir lyngtoppturer som gjelder. Gamle ski sliter seg fremover med meg oppå. Det er kaldt og uendelig flott. Bittesmå skoger av is kler små bekker og elver. Hvis en åpner øynene så ser en så mye fint.

Rim og ros og ingen ris. Hvilken start på dagen. Juleshowpremieren var , – litt magisk. Ikke for meg siden jeg ikke var der. Men for de som var der. Det er godt. Et teppe av nerver og angst har blitt trukket vekk, og nå bare gleder vi oss til resten av juleopptrappingskaoset. Vi i Blank.

Og jeg. Jeg som stakk av fra premieren og dro til Hovden. Jeg våkner opp til Rim og Ros. Ros i Fevennen og Rim på trærne. Hvilken start på dagen, og takk også til Laban.

Et underlig fenomen er det. Juleshowet på torvet, eller 3D mapping som det heter på fagspråket. Eller 3D mapping som det heter på et annet fagspråk. Selv så jeg det måpende i går kveld på førpremierende og håper alle dere ser det mange ganger like måpende som meg. God Jul fra jobben min og meg. Selv går jeg glipp av premieren da skituppene peker til fjells. Men jeg kommer til å se det mange ganger før julen er over. Ha en fin stund og ta med noen unger.

Se programmet på: http://www.kvadraturen.no/julebyen/

“Når nøttene blir lange og kulda setter inn, da sier vesle musemor til ungeflokken sin, -” . . . . . . . . . . . . . . .

Dette lager  p p p p p p p  . . . .. . . julestemning i byen. Eller. . . . . . . . . . Ikke helt sikker for å være ærlig. Lurer på hva denne musemora sier til flokken sin. Hutrende rundt i 10 minusgrader med reklame for damer som vil kle av seg. Og de som kjenner menn vet at krepsen trekker seg inn i skallet når kuldegradene kommer . Skal du gi penger til damer i jula, så gi heller litt til damene ved julegryta til Frelsesarmeen.

Lykke, glede, euforisme, opprømthet, adrenalin, positivitet og forbannelse. Jeg setter broddene på krykkene og oljer rullatoren i håp og tro om at skiføret vil vare. Unormalt glad i snø er jeg. Skigåing er noe jeg liker. Men ikke akkurat i dag.

I dag skal jeg hjelpe unge Bergsvik med å flytte. Og nå må vi flytte snø, før vi kan flytte han. Jeg vil det skal snø i morra, ikke i dag, nei i dag, ja i dag skal eg gjera eit slag.

Med ønske om at løypemaskinene vil holde seg varme fremover, fra i morra.

Tomm Eivind Erichsen,- Tomm EE. Tommee. Det er slik jeg er døpt og det jeg heter. Og det var jo kult når jeg oppdaget et produkt som bar navnet mitt. Litt gøy om noe stilig hette noe med Tomm har jeg alltid tenkt.  . . . Men det tenker jeg ikke lenger. Jeg oppdaget en mystisk plastikkbøtte i garasjen til sønnen min. Tommee stod det på logoen. Aha, stilig,- tenkte jeg da. Det tenker jeg ikke lenger. Som tilårskommen idiot hadde jeg ingen ide om hva slags bøtte det var jeg stod og så på. Det er der Hr. Google kommer inn. Jeg googla nemlig Tommee. Det skulle jeg ikke gjort. Jeg fant et produkt som bar mit navn. Og produktet var rett og slett ei bleiebøtte.

Å kult er det.

http://www.tommeetippee.co.uk/