Min kjære bror har lånt meg sitt krypinn på Hovden.  Vi kjørte hjemmenfra leiligheten vår glade og lykkelige. Vi har parkeringskjeller, så vi tok heisen fra leiligheten ned og inn i bilen før vi trykket på portåpneren og kjørte av gårde. Det gikk fint opp til Ose, som er halvveis. Fine bare veier. Full fart. Men så,- fra Ose og opp til hovden hadde de gjort klar til langløp på skjøyter. Klink is som på et nyfrosset kjern. Gudd. Med tilårskomne piggfrie sank farten, og vi måtte bare vinke til alle sparkene som sparket seg forbi underveis. Gudd å glatt. Men vi kom opp. Trykket på portåpneren, kjørte inn i garasjeanlegget med egen skibod og smørebod og tok heisen opp til andre etasje til en oppvarmet leilighet med trådløst nett, boblekar, saueskinn og utsikten på bildet over. Merkelig følelse. Har ikke opplevd slik luksus på fjellet før. Ekstra bonus denne morgenen var mannen som skuffet fri noen containere. Han stod og heiv snø ned i snøfreseren og ble selvnedsnødd igjen. Det kunne vært meg.

Jeg grein i går. Igjen. Jeg er lettrørt. Akkurart som tyttebær. Men hyllesten til han med titusen tommeltotter gjorde meg myk. 6 kjente artister møtes til samvær. Anne Grethe Manne Preus, Vinni, Knutsen uten Ludvigsen, Elvira Nikolaisen, Jan Eggum  og Bertine skumle øyne  Zetlitz samles i serien “Hver gang vi møtes”. Jeg har alltid likt Sivertsen og i første episode skal disse fem andre artistene tolke hver sin Halvdan låt. Gudd å flott. Bertine, Elvira og Eggum leverte så det holdt. Men når Vinni lot det stå til med Sommerfugl i vinterland stoppet tiden. Det var så vakkert. Jeg grein når jeg så hr. Sivertsens reaksjon. Den var som min .  .  . . lettrørt.

Det snør. Riktignok mye. Mye sørlandssnø. Faktisk mer enn 20 cm siste døgn. Og det har resultert i et bilde som nå sendes rundt. Og det er her jeg må sette spaden ned. For dette er sludder og vas. Bildet viser to sjiraffer ute i snøen. Bare halsen stikker opp. Dette utilslørte fotografiet skal visstnok være bevis på at snøen er riktig dyp. Skikkelig Raulansdybde. Men folkens. Jeg må nok skuffe dere. Bildet er en bløff. Sant nok er det 2 sjiraffer, men ingen sier noe om hva slags sjiraffer. Men de som er avbildet er av typen Norske Lavlands-sjiraffer. De lever langs kysten her sør om vinteren og trekker oppover mot Kvarstein om sommeren. De lever stort sett av luft og kjærlighet og blir sjelden mer en 70 cm høye. Det artige med denne rasen er at de alltid går i passgang. Så ikke la dere lure neste gang.

Det er jo selvvalgt. Den hvite kyststriba, perleraden, bibelbelte. Det vil si,- bibler er jo svarte . . .. Uansett det er mitt valg at jeg bor her. At de klimatiske forutsetningene ikke er som i Finnmark, eller Kenya, eller Feda. Men man er jo forberedt her sør. Akkurat som i Bergen. Paraply,- Never leave home without it! Og her i sør? No kjeme vatnet! Men i hvilken form? Vått og godt? Vått og varmt? Vått og rått? Eller vått og kaldt? Og av og til ikke vått, men tørt, – og kaldt. Som tilårskommen vinterelsker vet jeg hva som ikke er i vente. Det kan bli flott, men også vått. Slik er vintrene som jeg er oppvokst med. Derav dykkermaska. Man vet jo aldri.

Lykke, glede, euforisme, opprømthet, adrenalin, positivitet og forbannelse. Jeg setter broddene på krykkene og oljer rullatoren i håp og tro om at skiføret vil vare. Unormalt glad i snø er jeg. Skigåing er noe jeg liker. Men med sist søndags akuttmottakbesøk med påfølgende krykkepålegg er det dårlig med dobbeldans og diagonaltankegang i hodet mitt. Eller de er i hodet, men ikke i kroppen. Sånn er det å bli steingammel. Helsa, såvel som forstanden svikter. Men jeg håper og håper og håper at kulda forblir og vi får en meter snø, og at ankelen er god som gull om en dag eller to.

Med ønske om at løypemaskinene vil holde seg varme fremover.

Egentlig er jeg ikke redd for noenting. Men det er egentlig. Som sørlending frykter jeg både gud og kristendommen og andre fordommer. Det jeg trodde jeg aldri ville frykte var insekter. Respekt har man jo. Det er lenge siden jeg fant ut at,-  i det man tar ned et vepsebol bør man ha en rømningsvei. Etter den åpenbaringen fikk jeg ikke frykt, men respekt for hjemmekjære veps. Sommerfugler og biller og maur og lus og veps og larver, alt er spennende og noen av dem sitter stille lenge nok til at en treiging med kamera og altzenheimer kan få foreviget dem. Men så leste jeg en artikkel om at verdens største eksemplar av verdens største insekt akkurat har blitt fanget. Gudd. Glad jeg bor i Norge.

Insektet, Giant Weta, lever kun på Barrier Island ved New Zealand, og dette ekle eksemplaret ble funnet i november 2011. Nice dog.

http://www.asianscientist.com/topnews/mark-moffett-weta-bug-discovery-new-zealand-little-barrier-island-2011/

Konspirasjoner og cover-ups. De omgir oss uten at vi i vår sørlandske mellomkristne bedagelighed legger merke til det. Det er rart hvor lite vi ser og hvor mye vi ser vekk. Det er sant at vi ofte ser det vi vil se. Farget av kjærlighetens slør eller av alkoholens utviskendes evner. Eller kanskje vi ikke ser fordi vi stirrer for mye på vår egen navle. Egentlig rart at vi ikke går i veggen oftere siden blikket er så innoverretta. Alle burde begynne å gå med hjelm etter min mening. På vei til jobb så jeg den perfekte dekkoperasjon i ly av et firma som ikke legger skjul på noe. Til og med et perfekt dekknavn.

Dekkmann. Skulle du ha sett?