Jeg, og flere med meg, nesten 5 mill lever i et monarki her til lands. Et kongedømme, eller dronningdømme, og Ordet monarki kommer fra det greske monos arkhein som betyr, –  en hersker. Det viktigste kjennetegnet for et monarki er at statsoverhodet ikke er valgt av folket, men har arvet sin posisjon. Stilig arv. Jeg har arvet hytta, og er fornøyd med det. Harald har arvet alt, og er happy med det. Monarken sin tittel og posisjon har han på livstid, ulikt oss andre. Vi mister stort sett det vi har underveis, mens han mister det når han dauer.  Og sånn skal det være. Vår konge for tiden heter Harald. Han med dårlig engelsk, passgang og som kan snakke ut av nesen. Han er stolt av alle turmarsjene han har gått og viser frem sine medlajer ved festlige anledninger. Jeg ler masse av parodiene av kongen. Og det skal man. Man skal kunne le av dem man elsker. Etter tragedien 22.07 vokste kongen i mine øyne. Han ble min. Han stod frem som en konge skal. Gråt litt og skalv litt og var som oss andre, bare konge. Harald er fortsatt helt konge. Gratulerer Harald. Min gave til deg er fortsatt respekt.

En god venn forsvant. Han reiste ut i den store verden som 20 åring. På jakt etter eventyr i en jobb som DJ i alle verdenshjørner. Han ble borte en stund, noen år, men kom hjem med en kone. Fra Korea. Gudd å eksotisk. En utlending! Spennende. I går feiret vi hennes 50 års dag. Og takk til The Wongravens for at jeg fikk være der. Gamle og nye kolleger. Gamle og nye venner. En dritartig kveld.

Var på Hovden for litt siden. Og som vanlig fulgte jeg etter skituppene innover, oppover, henover, utover og bakover samt nedover. Like ved den 8 felts løypa som går innover mot Auversvann ligger øverste hytta – Vannverket. Men like nedenfor den, på Hovdens kanskje flotteste tomt ligger det ei tilårskommen hytte. Den er stor, men ikke noe kvasi lafta palass med oppvarma carport og utendørs jacuzzi. Hyttene i nærheten er svulstige å se på, og høyoktanprisa. Millioner av overflødige kroner må man ha. Og her kommer skadefryden inn. Hytta på den fineste tomten har et navn som rekker tunge til nyrikingene som har investert i alt for dyre fritidsboliger. Den heter,- Rimeli. Mens de rike med tidsklemma rundt halsen suser barskt opp Setesdalen i de største Volvoene med 17 par carvingski og 5 nye snøbrett av året, sitter folka i hytta på den fineste tomten og koser seg. Innbiller jeg meg. Har bedre tid enn millionærene. Litt mer laidback i sjela. Stilig. Liker det.. Min stil.

Lenge siden nå er det. At jeg i kontakt med teater har vært. I følge daglig leder på jobben er alle som har med teater å gjøre mennesker som hele dagen går rundt i grønne strømpebukser? Dette kan jeg avkrefte. Tidligere jobbet jeg mye med teater, og formgitt masse teaterplakater. Men det er lenge siden jeg var i det grønne strømpebukselandet. Egentlig sjelden eller aldri at jeg så disse fryktede grønne strømpebuksene han nevner. Ei heller i går. Tror ikke noen av danserne hadde det.

I går var jeg på West Side Story på Kilden i Kristiansand. På selveste Valentines Day. Kjærlighetsdagen. Og ikke uten grunn. Sønnen min Stian har bursdag akkurat den dagen. 14. februar. Kult. Så min vakre kone og jeg, spanderte West side Story på hans vakre kone og han. De var alle vakre, unntatt meg, så jeg ble ikke foreviget. Men er det rart jeg er glad i disse folka. Og stolt av at de er “mine”. En annen sak er at jeg gikk hjem etter første omgang. Musicalen sammen med ett snev av klaustrofobi var ikke noe for meg. Men de likte det, og det var jo det som var meningen. Gratulerer med dagen Stian.

Plumbo åpner avløp. Det er kanskje på tide. Det går sikkert ann å forklare hva som er bra musikk. Rent teknisk. Oppbygging. Toner. Tekst. Harmonier og dissharmonier. Sannsynligvis scorer ikke Plumbo så høyt på dette. Men gruppa Plumbo har en unik egenskap. De setter sinnenen og fortvilelsen i kok bare fordi de er populære. Er ikke det stilig. Folk digger de. Bruker tellerskrittene sine på de. Kjøper musikken deres. Samtidig har det gått sport i å rakke ned på de. Kanskje alle disse nedrakkerne skulle åpnet opp sinnene sine litt med en dose Plumbo. Skylles ned med en kopp varmt vann. Selv digger jeg ikke Plumbo men mobber de ikke av den grunn.

I går valgte jeg vekk både Plumbo og GranPrix. Flokken i “Hver gang vi møtes” lokket mer, og tårene spratt i går også. Jeg blir rørt av å se rørte folk. Og hvilken røre det var i går. Jan Eggums tekster og låter tolket av andre. For meg traff Elvira Nikolaisen sin versjon av En natt forbi. Den traff et sted inni sjela. Og sammen med både Min kones, Jan Eggums og mine tårer ble dette en flott opplevelse.

http://www.tv2.no/play/underholdning/hvergangvimotes/opptredener/elvira-nikolaisen-en-natt-forbi-593124.html?wf=latest

Så utrolig betagende. Du har en utrolig fascinerende stemme. Du har noe som er så uskyldig på toppen og noe svært og mørkt under det, sa en rørt Eggum etter opptredenen.

Enkelte skiturer er mer verdt enn andre. Og denne utflukten var nettopp av en slik art. Hva kan vi? Hva vil vi? Hva burde vi gjøre, og hva burde vi slett ikke gjøre? Hele firmaet dro avsted for å finne seg sjæl og hverandre. En strategitur. Vi har preppet hodene våre og smurt for allsalgs føre. Vi har sagt fra hvor vi går og lyttet til erfarne kjentfolk. Vi skal lage vår egen løype denne gangen. Fjerne klisteret og sette innover viddene.

Det er litt likt turene mine på ski. “Hvor er jeg nå”, tenker jeg og setter foten ned på Støleheia. “Hvor går veien videre?” tenker jeg så. Æhhhh , vel , her svikter sammenligningen litt. Jeg tar jo alltid rundturer. Det bør vel kanskje ikke et firma gjøre. Vi skal tråkke nye spor sammen. Det blir spennende. Gudd å gøy. Blank skal bli best når det gjelder.